View allAll Photos Tagged supermodernity
Yep... I hurried but just missed my train. Enough to do, though, near Amsterdam's central station. I took the ferry across 't IJ to Noord, an up and coming suburb. Behind the supermodern EYE Filmmuseum there are pretty parks now laid out with flowering Daffodils. Here's a 'Mon chéri' hybrid, first registered in 1983 by Piet Q.M. Pennings. The Pennings bulb growers go back to 1960 when the family decided to give up dairy farming and go into horticulture. Quite successfully to judge by their huge stock of various Daffodils.
By the way, that English word 'Daffodil'... I was curious as to its derivation. There's a link to the medieval Latin 'affodillus' (which goes back on the Greek 'asphodelos'). But I wondered about that 'd'; it's claimed that it derives from the Dutch article 'de'; so: 'de affodil' contracted to 'daffodil' in English. After all, the Dutch were well known for their bulb industry.
Oh! and yes: it's 'mon chéri', for a man, not 'ma chérie' for a woman. After all, Narcissus in classical legend is a young man.
Containerbrücken Tunnel. Am Container Terminal Altenwerder stehen 14 supermoderne, halbautomatisierte Containerbrücken für die Schiffsabfertigung zur Verfügung.
Here is the convention center in Beijing at Dusk. They call it the CNCC. I don't know what that stands for, but I can guess what two of the C's mean.
This is a strange thing I have noticed about Beijing. Many people speak in abbreviations. I had many people tell me of the CNCC like it was something I knew perfectly well. I would just end up nodding because when I would ask for what it stood for, they were confused.
"You should go to the CNCC!" they say.
"What's that?" I ask.
"Oh, you know! It's the CNCC!" they respond.
- Trey Ratcliff
Read the rest and see a video of a fairly typical situation in a Chinese cab here at the Stuck in Customs blog.
Resembling ancient Pueblo architecture and fitting its looks into the canyon environment, this building was designed in 1935 by one of America's first woman architects, Mary Colter. She designed other buildings for the Grand Canyon.
Colter went back, way back, for the future. This building was quite different. It is easy to imagine that other places, if they even had a massive canyon, probably would have put a supermodern steel skyscraper with a tower capped by a revolving restaurant, or a giant see-through glass bridge and tower, or a massive green-roofed Swiss-style lodge overlooking such a scenic gorge.
Although Colter as a hotel architect innovatively did the job, she was not referred to as an architect. Women were not called architects back in the 1920s and 1930s. That was considered a man's job and title.
Technische Daten des Trabants
Modor: Luftgekielder Zweezelinder-Zweedackder mit Drehschiebereilaßsteierung un Golbenzrickholfeder
Hubraum: 595 Gubickzentimeto
Vodichtunk: 7,6l
Leisdunk: Brutole 26 PS bei 4200/Min.
Max-Drähmoment: 54 NM bei 3000/Min.
Zindunk: Mölotov-Abreißzindunk mit vogromten Zindfunken
Vendile: Keene
Noggenwelle: Keene
Zahnriem: Hatta a keen
Zindkerzen: Crustschow 175 HL (UDSSR)
Vergasa: Hatta
Benzülbumbe: Hatta nich, Benzin fällt ieber Steigrohr in Vergasa
Anlasser: VEB Anlassergombinat Winterschreck
Graft- ierbertragunk Frondadrieb, vollsingronisiertes, supermodernes Viergonkgetriebe - - mit Freilauf im 4 Gonk
Fahrwerg: Änzelrodaufhänkung vorm, hinne und forn`s Ärsatzrad, ä - Gelenkhinneachs in Gummifedern, Seilzuchlänkunk mit audomadischer - Spurverbreiderunk nach 10000 KM
Garosserie: Viesitzische Limusine mit zwee Tiern, Stahlblechgarosserie mit - - - Plaste-Beplankunk, Bodengrubbe 2mm Blech, Lieschesitze nach - - - - Lösen von vier Schraum SW 22, schnell bedriebsbereid. Der Dacho - - ward dursch e` Windrod am Bug a`gedriem, daher bei Jegenwind - - leichte Fehlmessunk möschlich. Scheibewischer-Handbetrieb - - -- - - dursch gleichmäßisches ziehn an der rodn Schnur. - - Sonnerausstaddunk: Scheimwaschanlache in Form von Wasserpistol (liecht im - - - - - - - - - Handschuchfach). Falls eine Beheitzunk des Wochens notwensch - - wird, isses Zweckmäsch en Spiridusgocher zu kaf`n (VEB Spiridus- - - gochergobinot), der Gocher paßd genau in de Middelgonsole, - - ACHDUNK!, beim schaldn Asbesdhandschuh dragn, sonst Brand-- - - - blosen an`ne Pfod`n.
Dankinhald: 24 Lidda
Beschleinigunk: 0 – 100 KM/h in hervorrachenden 43 Sek.
Fahrleisdunk: Die Geschwindigkäth is enne ungeheire, se könnt in de
- DDR.nich Rich`sch erforschd wern, do hier enne hehere
Geschwinigkäth als 100 KM/h nisch erllobt isch.
Fahrgereische: Hald`n sisch in Grenzen: Inne 125 DB; Außn 138 DB.
lo spettacolo muto e anonimo degli altri.
I luoghi hanno una storia e un'identità forte, hanno quello che i latini chiamavano genius loci: sono la piazza del mercato, il monumento ai caduti, la cattedrale del XIII secolo.
non luoghi invece sono poveri di storia, privi di individualità, e simili fra loro in tutto il mondo: pensa agli aeroporti, le stazioni, i sotterranei del metrò; pensa alle catene alberghiere, gli ipermercati, le banche.
Insomma, i non luoghi non sono dedicati alle persone, ma al loro transito o, peggio, a quello di merci, denaro, informazioni.
In questo senso, anche Internet è pieno di non luoghi.
mentre i luoghi invogliano le persone a intrecciare relazioni, i non luoghi si affollano di individui solitari; se i luoghi hanno tradizioni e significati da custodire, i non luoghi hanno senso solo perché servono a qualcosa: mangiare dormire viaggiare comprare.
Così, per sentirsi meno soli, gli individui che sciamano nei non luoghi fanno di continuo la stessa cosa: si guardano. Che si osservino palesemente o si lancino occhiate furtive, in ogni caso tutti contemplano senza sosta lo spettacolo muto e anonimo degli altri.
Tuttavia la divisione fra luoghi e non luoghi non è stabile e netta.
Accade infatti che monumenti e piazze, se visitati in serie e visti in cartolina, perdano unicità e spessore storico; accade d'altra parte che centri commerciali, fast food e siti Internet diventino luoghi d'incontro, condivisione, passione.
Ecco dunque che persino un non luogo può far sbocciare una storia d'amore.
El clàssic funicular del Tibidabo, amb les composicions de 2 cotxes que daten del 1958, està vivint els seus darrers temps de funcionament en la mateixa decadència que ja fa massa anys que dura: cotxes grafitejats i deixats i estacions on també hi ha pintades. Talment com per justificar que l'antic no val la pena arreglar-lo i per posar el nou supermodern "Cuca de llum" amb inici d'obres aquest mateix setembre de 2019.
Spark bring fire
Jaisini Gleitzeit Supermodernity Manifesto (Short version) Jaisini Gleitzeit Circa 1994
Gleitzeit style based on depiction of visual flexibility with theoretical flexibility.
A painting which purpose is to achieve composition of enclosure.
Art based on the depiction of a circle evolution of understanding and seeing.
A kind of art which draws upon imagery and seeks to reveal and abstract idea of the connection within.
It's flexible because it has multiple principles.
Paintings with a capacity to change visually by the artistic magic changing your subconscious mind.
It is a session of Hypnosis that controls you by a disorganized absolute harmony of everything expected from a "nonexistent" picture.
It depends upon the pattern of line as a primal creator of whatever associated or disassociated from the theme.
The artist's mind is the superior beginning of the line, but the line is free and emancipated.
Flexi is a new neo-pro-anti-post.
GIGroup International 2015 NEW YORK USA
Jaisini Gleitzeit Supermodernity
Manifesto (short version)
Jaisini
Gleitzeit
Gleitzeit style based on depiction of visual flexibility with theoretical flexibility.
A painting which purpose is to achieve composition of enclosure. Art based on the depiction of a circle evolution of understanding and seeing. A kind of art which draws upon imagery and seeks to reveal and abstract idea of the connection within.
It’s flexible because it has multiple principles. Paintings with a capacity to change visually by the artistic magic changing your subconscious mind.
It is a session of Hypnosis which controls you by a disorganized absolute harmony of everything expected from a “nonexistent” picture. It depends upon the pattern of line as a primal creator of whatever associated or disassociated from the theme.
The artist’s mind is the superior beginning of the line, but the line is free and emancipated.
Flexi is a new neo-pro-anti-post.
Text copyrights by Paul Jaisini
All rights reserved New York, 2014
I completed #Oakland #Jewel this evening. Beheld it and cried because the comprehension of its beauty is completely beyond me. How is that possible?? www.etsy.com/shop/InstantARTS
The ROM outgrew the original wing, so they built the new supermodern wing. The main entrance was formerly in the "middle" on the old side (Queen's Park). You can see the new entrance in the lower right side of this photo.
Inside, it looks much more consistent, though. The ROM contains a highly diverse set of pieces, from excellent Canadiana, and the best fossil collection east of Drumheller, Alberta. There are also thousands of artifacts, many from Canadian history, which complement those in the Univ. of British Columbia's Anthropology Museum, and the BC provincial museum.
Before those cars wrecked havoc on Orchard road.. No doubt most of you have already seen a video of them revving hard!
Gemeindehaus (Obecní dům)
Das Jugendstil-Gebäude aus den Jahren 1905–1911 ist Beweis für die unvergleichlich künstlerischen und handwerklichen Fähigkeiten sowie die Qualität der damaligen Baukunst. Das Kaffeehaus, das französische und Pilsner Restaurant und die amerikanische Bar, genauso wie der Oberbürgermeister-Salon oder der Smetana-Konzertsaal sind perfekte Jugendstil-Interieurs, die von führenden Malern und Bildhauern, wie zum Beispiel A. Mucha, J. Preisler und L. Šaloun dem Jüngeren, ausgeschmückt worden sind. Für Jugendstil-Liebhaber gibt es kommentierte Führungen des ganzen Gebäudes.
Das Gemeindehaus steht an der Stelle des Königshofes, der ehemaligen Residenz der böhmischen Könige. Dieses Gebäude entstand zur Zeit des Königs Wenzel IV. etwa im Jahr 1383, König Sigismund von Luxemburg diente es als provisorische Unterkunft, Ladislaus Postumus starb hier, der Krönungszug des Königs Georg von Podiebrad brach von hier auf. An seinen Aufenthalt erinnert eine Bronzetafel. Nach dem Jahr 1490 verlegten die Jagiellonen jedoch ihren Sitz nach Ofen/Buda und im Jahr 1515 verpfändeten sie den Königshof. Im Jahr 1631 erkaufte es Kardinal Ernst Adalbert von Harrach und ließ hier ein erzbischöfliches Seminar einrichten (seit 1636). Das Seminar siedelte nach der Aufhebung des Jesuitenordens nach Clementinum über und seine Gebäude erwarb Militär-Ärar. Die Königshöfliche Kaserne blieb hier bis zum Jahr 1869, danach wurde es als Kadettenschule genutzt. Der Königshof wurde in den Jahren 1902 – 1903 abgerissen.
Die Absicht des Prager Rathauses ein Repräsentationshaus zu erbauen und die Sehnsucht des bedeutendsten tschechischen Bürgervereins Měšťanská beseda seine Räume für das Satdtgeld zu erweitern standen am Anfang eines neuen Objekts, das die Hauptstadt des Königreichs repräsentieren und das tschechische Gesellschaftsleben unterstützen würde. Der Stadtrat genehmigte im Jahr 1902 den Bau, im Jahr 1903 den Kauf des Grundstücks neben dem Pulverturm, 1904 das Projekt und im Jahr 1905 begann der Bau. Das Objekt wurde zwischen den Jahren 1905 – 1911 nach dem Projekt von den Architekten Antonín Balšánek und Osvald Polívka als Mittelpunkt des tschechischen Kulturlebens und Gegengewicht zum unweit stehenden Deutschen Haus und Kasino und deutschen Korso Am Graben erbaut. Den Bau begannen am 9. 8. 1905 die Baumeister František Schlaffer und Josef Šebek. Im November 1911 fand hier eine Ausstellung drei führender tschechischer Kunstvereine statt - Jednota výtvarných umění, Spolek výtvarných umělců Mánes a Skupina výtvarných umělců. Die endgültige Bauabnahme fand am 22. 11. 1912 statt. Das Gebäude wurde der Mittelpunkt des gesellschaftlichen Lebens und Ort bedeutender geschichtlicher Ereignisse. Darüber zeugt eine Bronzetafel von Ladislav Šaloun, die an der Fassade in der Nähe vom Pulverturm befestigt ist. Am 6. 1. 1918 wurde hier so genannte Dreikönigs-Deklaration angenommen. Sie forderte den eigenständigen tschechoslowakischen Staat. Im April wurde im Smetana-Saal der Volkseid abgelegt und im Juni wurde der Tschechoslowakische Nationalausschuss im Grégr-Saal konstituiert, daraus entstanden später das Parlament und die Regierung. Vom Balkon vor dem Primator-Saal (Oberbürgermeister-Saal) wurde am 28. Oktober 1918 die Tschechoslowakische Republik proklamiert. Gleichzeitig wurde das erste Gesetz der neuen Republik verabschiedet und vom 28. 10. bis 13. 11. tagte hier der Nationalausschuss als das erste Parlament und Regierung des Staates. Eine von den zwei Tafeln im Tschechischen Klub kommentiert die Ereignisse folgend: „…Hier gingen Comenius´ Worte in Erfüllung: die Regierung deiner Angelegenheiten wieder in deine Hände zurückkehrt, o tschechisches Volk.“ In den 20er und 30er Jahren war die Zeit des größten Ruhms des Prager Repräsentationshauses, wie das Objekt zu jener Zeit hieß. Hier fanden Bälle, Feste, Tagungen von Berufsgruppen und Ausstellungen führender Künstler, Verbände und Vereine statt. Im November 1989 schlossen sich im Smetana-Saal dem Studentenstreik Künstler an und hier trafen sich zum ersten Mal Václav Havel und der ehemalige Regierungsvorsitzende Ladislav Adamec.
Das Gemeindehaus steht auf 14 000 m2 großer Parzelle, die bebaute Fläche nimmt 4214 m2 ein, gesamter Rauminhalt des Gebäudes beträgt ca. 14 000 m3. Im Objekt sind etwa 1240 Räume.
Die Fassade ist ein Relikt vom Historismus des 19. Jahrhunderts, eine Mischung von Neorenaissance und Neobarock, allgemein ist es jedoch als ein bedeutendes Beispiel Prager Jugendstils/Sezession betrachtet. Das ganze Objekt ist ein Beweis sowohl für beispiellose Handfertigkeit und künstlerische und handwerkliche Qualität, als auch für Modernität, was die supermodernen technischen Einrichtungen betrifft, in Mitteleuropa damals einzigartig. Es befanden sich hier 28 elektrische und hydraulische Aufzüge, ein Lüftungssystem mit Fernbedienung, Rohrpost, Zentralstaubsauger, eine moderne Telefonzentrale, ein Raum für Eiserzeugung, ein Kühlraum, modernste Küche. Hier befand sich eine der größten elektropneumatischen Orgel in der ganzen Monarchie. Zum ersten Mal wurde hier in einem solchen Ausmaß Linoleum verwendet, damals Neuheit, Messing und andere Materialien. In den Interieuren sind alle bekannten künstlerischen Berufe vertreten, deren Erzeugnisse ein Gefühl für Schönheit und Zweckdienlichkeit beweisen: Bleiglasfenster, Uhren, Holz- und Keramikfliesen, natürlicher und künstlicher Marmor, freistehende Möbel-Kombinationen, Spiegel, Draperien, Heizungs- und Lüftungsverdeckungen und vor allem Leuchter aus Buntmetall und Glas (meistens nach den Entwürfen von František Anýž von Firma Křižík angefertigt). Das Gemeindehaus war Ausdruck des Selbstbewusstseins des tschechischen Volkes, es wurde konzipiert als seine Anpreisung. Dem entsprach auch die prunkhafte Ausschmückung und die Benennung der Säle, die politisch motiviert war.
Über dem massiven im Jugendstil dekorierten Haupteingang ist ein halbkreisförmiges Mosaik von Karel Špillar, das die Vergöttlichung Prags darstellt. Auf dem Sims ist eine Inschrift, ein Zitat von Svatopluk Čech: „Heil dir Prag! Biete der Zeit der Bosheit die Stirn, wie du über die Jahrhunderte allen Stürmen standgehalten hast!“ und das Stadtwappen Prags. Zu beiden Seiten stehen die Figurengruppen Demütigung des Volkes und Auferstehung des Volkes von Ladislav Šaloun. Unter dem Mosaik ist auf Säulen mit Markise ein vom Primator-Saal zugänglicher Balkon, auf den Säulen sind Leuchtenträger aus Bronze mit elektrischen Leuchten von Karel Novák. Zwischen den Fenstern im 1. Stock sind Pfeiler mit Relief-Medaillons in Stuck, in denen die Bildhauer Josef Pekárek, Gustav Zoula, E. Pickardt und Antonín Štrunc verschiedene Typen von tschechischen Trachten darstellten. An der Ecke am Pulverturm befindet sich eine Statue seines Baumeisters Matěj Rejsek von Čeněk Vosmík, auf der Attika die Plastik Geist der Geschichte von František Rous. Auf dem Niveau des 1. Stocks ist die Hausecke und der Pulverturm mit einem gedeckten Korridor verbunden. Die Ecke des rechten Flügels ist mit Halbfiguren von Anotnín Štrunc besetz – Allegorien des Schrifttums, der Baukunst, der Bildhauerei und der Malerei. Den großen Giebel gegenüber der Straße U Prašné brány zieren die Halbfiguren Sämann und Schnitterin von Antonín Mára, die Seitenfront im 1. Stock Dudelsackpfeifer und Nixe von František Úprka und über dem Hauptsims Musik und Drama von Josef Mařatka.
Das mit Kuppel gewölbte Eingangsvestibül zieren zwei Fauna- und Florafiguren von Bohumil Kafka. Links ist der Eingang ins Café, dessen Wände mit Mahagoniholz getäfelt sind. Gegenüber dem Eingang ist ein Podium und eine Nische mit Fontäne von Osvald Polívka mit der Plastik Nymphe von Josef Pekárek. Die Klimaanlage ist als Original erhalten geblieben. Rechts vom Vestibül ist das Französische Restaurant entworfen von Osvald Polívka. Hier blieb das Wandgemälde Prag empfängt seine Gäste von Josef Wenig und Hopfenbau und Weinbau als Junge und Mädchen erhalten. Der mit Wappen und Messinguhren mit Glaslinsen gezierte Bogen führt zum Salon (Podium). Hier blieben die Originaltapete und das Gemälde Hradschin und Neue Welt von A. Zahel erhalten. Im Souterrain unter dem Café befindet sich eine Weinstube (322 m2), ein gewölbter Raum mit künstlerischen Keramikfliesen. Über dem Bareingang ist ein Keramikrelief von Affen um ein Fass. Die Bleiglasfenster haben Weinblätter- und Traubenmotive. Die Weinstube ist nicht frei zugänglich, aber man kann sie mieten. Unter dem Vestibül ist die Amerikanische Bar (73 m2) mit schwarzen Keramikfliesen und mit Kollektion von Wandzeichnungen und Bildern in den Nischen von Mikoláš Aleš (Bäuerin mit Gänsen, Zutreiber mit Hase, Junge mit Schwein, Faschingsdienstag, Kirmes in der Gaststätte, Aufs Pferd, Durchfahrt eines erlauchten Mannes zur Gaststätte). Die Bilder sind Kopien, teilweise aus dem Jahr 1921 von A. Naumann, teilweise aus späteren Jahren. Die Marmortheke wurde in den 90er Jahren neu nach dem Original hergestellt. Die Kuppel ziert sg. goldener Regen. Unter dem Französischen Restaurant ist eine Bierstube das Pilsner Restaurant – den gewölbten Raum zieren zwölf Keramikwappen böhmischer und mährischer Städte und Keramikreliefs. Am Bareingang ist Bursche und Mädel von Jakub Obrovský und das Mosaik böhmische Ernte von demselben Künstler. Die Bleiglasfenster mit Ähren- und Hopfenmotiven sind Originale. Die Möbel stammen aus den 30er Jahren. Im Mezzanin ist sg. Herrentrakt – Billard- und Kartenkasino (Frauen durften früher nur zu den Kartentischen) und Zentralgarderobe.
Oberbürgermeister- und Präsidentenaufzug vor der Zentralgarderobe entworfen von O. Polívka und J. Prokopec sind einzigartig erhalten, während der letzten Rekonstruktion in Betrieb wiederaufgenommen. Er dient nur höchst gestellten Gästen.
Der Smetana-Saal (897 m2) ist der Zentralraum des 1. Stockwerks und des ganzen Gemeindehauses, vom Architekten Antonín Balšánek. Figurales Deckengemälde vollführte František Ženíšek, Stuckverzierung Karel Novák. Den Bogen der Vorbühne zieren zu beiden Seiten die Figurengruppen Slawische Tänze und Wyschehrad von Ladislav Šaloun, an den Balkons sind Portraitmedaillons von Komponisten von Antonín Štrunc, Antonín Mára und Karel Novák (links František Škroup, Vilém Blodek, rechts Karel Bendl, Zdeněk Fibich, über dem Haupteingang Jan z Holešova, Bohuslav z Čechtic, Kryštof Harant z Polžic, Václav Jan Tomášek). Balkonnischen mit Musik-, Tanz-, Poesie- und Dramamotiven malte Karel Špillar. Zu den Originalteilen zählen die Spiegel, die Bleiglasfenster an der Decke und die Textilien im Jugendstil. Die Sessel wurden bei der letzten Rekonstruktion neu in Italien als freie Repliken der Originalsessel hergestellt. Die Orgel ziert ein Medaillon mit Bedřich Smetana von František Hergesel, sie hat 4 Manuale und 89 Register. Restauriert wurde sie von einer deutschen Firma. Im Smetana-Saal konzertierte am Anfang vor allem die Tschechische Philharmonie und seit 1942 war der Saal die primäre Wirkungsstätte der Prager Symphoniker, die bis heute hier konzertieren. Im Smetana-Saal finden regelmäßig die bedeutendsten Konzerte des Prager Frühlings statt, und das seit seinem Anfang im Jahr 1946. Die Kapazität beträgt bei den Konzerten 1259 Plätze.
Weitere Räume im ersten Stock entwarf der Architekt Osvald Polívka. Es handelt sich um den Dirigenten-Salon – die ehemalige Vorbereitungsküche für die Konditorei, die Konditorei (108 m2) mit Stukkatur von Karel Novák und dem Gemälde Blick auf die Stadt Tábor von Václav Jansa. Der Mährisch-Slowakische Salon (54 m2) schöpft aus der Volkskunst: Glasperlen, Ornamente, Broderien. Das einzigartige Aquarium wurde bei der letzten Rekonstruktion erneuert. Der Božena-Němcová-Salon (54 m2) hat eine funktionsfähige Keramikfontäne mit einer Božena-Němcová-Statuette (nur Kopie, Original ging in den 70er Jahren verloren). Der Orientalische-Salon (55 m2) ist mit Holz getäfelt, hat Textiltapete, farbige Ornamente und farbigen Deckenstuck. Hinter ihm ist der Korridor, der das Gemeindehaus mit dem Pulverturm verbindet. Die Wand des Pulverturms ist Teil des Interieurs. Im Grégr-Saal (180 m2) ist eine Julius-Grégr-Büste von Emanuel Hallmann. An der Decke ist das Triptychon Leben, Poesie und Tod von František Ženíšek und an der Wand gegenüber den Fenstern das Triptychon Liebeslied, Kriegs- und Trauerlied. Auf dem niedrigen Balkon spielte ein Orchester zum Tanzen. Im Palacký-Saal (86 m2) sind Bilder von Jan Preisler. An den Wänden sind Szenen aus Sagen, an der Decke ist ein Symbolbild eines Mädchens und Jungen mit fliegenden Vögeln. Zwischen den Fenstern ist eine František-Palacký-Büste von Myslbek. Der Primator-Saal (95 m2) mit Kreisgrundriss schmückte Alfons Mucha aus. Er bemühte sich sehr um diesen Auftrag, so ermäßigte er seinen Preis, was den Kollegen nicht gefiel. Er malte das Deckengemälde mit dem Thema Slawische Einigkeit und an den Wänden zwischen den Lünetten acht Figuren – Kampfkraft (Jan Žižka), Treue (Johann Amos Comenius), Kraft (Vojtěch z Pernštejna), Wachsamkeit (Repräsentant der Choden), Widerspenstigkeit (Jan Roháč z Dubé), Selbstständigkeit (Georg von Podiebrad), Gerechtigkeit (Jan Hus) und mütterliche Weisheit (heilige Ludmilla). Drei Bilder in den Lünetten sind von folgenden Inschriften motiviert: Demütigt und gefoltert – du wirst auferstanden sein, weite Heimat; Heilige Mutter des Volkes nehme Liebe und Begeisterung deines Sohnes an und über dem Eingang Mit Kraft zur Freiheit, mit Liebe zur Treue. Im Saal befinden sich Lederbänke mit Lehnen nach Muchas Entwürfen (Motive: die Tschechische Krone und Weinen über Vernichtung der Heimat), weiter Muchas Dekorationsstoffe mit korallen und goldener Broderie und mit Fransen, Bleiglasfenster mit Schlangen- und Taubenmotiven und Dekorationsgitter aus Messing unter den Spiegeln. Über den Saal kann man das Balkon mit den Leuchtenträgern betreten.Es folgt der Rieger-Saal (83 m2) mit einer František-Ladislav-Rieger-Büste von Myslbek und mit Bildern von Max Švabinský mit Figuren tschechischer Titanen zum Thema Frühling der tschechischen Literatur (Čech, Zeyer, Němcová, Neruda und Vrchlický) und Frühling der tschechischen Kunst (Smetana, Dvořák, Aleš, Myslbek, Mánes). Im Saal befindet sich eine Tafel mit einem Redeabschnitt von František Ladislav Rieger von der Versammlung des Tschechischen Königreichs im Jahr 1867. Im Sladkovský-Saal (208 m2) ist eine Karel-Sladkovský-Büste von Ladislav Kofránek und Landschaftsmalerei von Josef Ullmann.
Im zweiten Stock kann man die Balkons im Smetana-Saal betreten. Hier befinden sich ebenfalls Ausstellungssäle, vor allem der kreisförmige Hollar-Saal und zwei längliche Säle mit Glasdecken. Bei der letzten Rekonstruktion wurde das Dirigenten-Appartement neu gestaltet, es ist für bedeutende Besucher Prags bestimmt und hat einen einzigartigen Ausblick auf das Hradschin-Panorama. Im Jahr 1998 wurde noch nachträglich der sg. Tschechische Klub renoviert. Er diente im 1. Weltkrieg den Abgeordneten und den Parteien und er hatte einzigartige frühkubistische Ausstattung von Josef Chochol. In einem Raum sind Kopien der wertvollen Originalmöbelstücke, die hinsichtlich des astronomischen Preises Museumsexponate sind. Im Tschechischen Klub bereitete Alois Rašín den Entwurf der ersten tschechoslowakischen Verfassung vor. Im Jahr 1999 wurden vor den Tschechischen Klub wieder gefundene und restaurierte Lünetten mit den Namen Prag aus dem Rieger-Park von Jaroslav Panuška, Prag von Podbaba von Roman Havelka, Prag von Libeň von Václav Jansa und Die Abenddämmerung über Hradschin von Jindřich Tomec platziert. Ursprünglich waren sie an den Wänden im Pilsner Restaurant, gefunden wurden sie im Keller des Schlosses Troja.
Das Café, die Restaurants, die Bar und die Bierstube sind offene Gaststätten, einzelne Säle und Salons und weitere Räume kann man im Rahmen einer bezahlten Besichtigung mit Begleiter besuchen.
Das Objekt wurde einigemal rekonstruiert. Die letzte umfangreiche Rekonstruktion verlief in den Jahren 1994 – 97 nach dem Projekt des Vereins der Architekten für die Rekonstruktion des Gemeindehauses (Architekten Martin Němec, Alexandr Gjurič, Karel Frankl). Sie erneuerten den Zustand aus dem Jahr 1912. Die Kosten betrugen 1,75 Milliarden CZK. Es wurde nicht nur das eigene Gebäude rekonstruiert, die Fassade und z. B. die Dächer, die es insgesamt 12 auf dem Objekt gibt, aber auch wurden die Verzierung und die Kunstwerke restauriert oder ersetzt. Es wurden vernichtete Gegenstände, Leuchter, Verkleidungen, Gardienen, Möbel und technische Ausstattung renoviert oder neu angefertigt. Am 1. 1. 2008 wurde ein Billard-Kasino im Jugendstil über dem Café mit einem Ausblick auf den Pulverturm geöffnet.
Im Jahr 1989 wurde das Gemeindehaus zum Nationaldenkmal erklärt.
Odaiba: ilha artificial é cheia de atrações
Você pode fazer compras, ver carros, andar de roda-gigante, ir pra balada e apreciar a paisagem
Na época em que o Japão ainda era fechado para estrangeiros, o governo fez uma série de fortes para barrar a entrada navios invasores. Odaiba era um desses fortes. A ilha artificial, é um aterro construído em 1853 para proteger Tokyo.
Hoje em dia, a ilha é supermoderna e virou um ponto turístico. É lá que fica a sede da TV Fuji, o Parque Histórico Daisan Daiba e o Museu de Ciências Marítimas. Porém, uma das atrações mais badaladas de Odaiba é o Palette Town, que fica na estação de Aomi.
Só a viagem de trem pela linha Yurikamome - que passa por cima do mar - já é um espetáculo. A vista é linda e todo mundo fica se espremendo nas janelas para tirar fotos do mar, da ponte Rainbow Bridge (que liga o centro de Tokyo a Odaiba) e da Tokyo Tower. E quando você passa pela catraca do trem, já na estação de Aomi, encontra uma área própria para se apreciar a vista. Dá para ver o mar e os barcos. Um luxo
E assim que você sai da estação já está no Palette Town, um complexo de atrações para toda a família. Veja só o que você encontra por lá:
Venus Fort - o shopping de três andares têm lojas de grifes de todo o mundo, como Zara, Tommy Hillfinger, Diesel e até uma loja da Barbie, com roupas para mulheres adultas. O segundo andar é inspirado na arquitetura da cidade italiana de Veneza e tem um céu artificial. No primeiro andar os clientes podem andar com seus bichos de estimação. Site: www.venusfort.co.jp
Toyota City Showcase - dentro do centro de exposições Mega Web funciona o showroom da montadora Toyota. Lá estão expostos os novos modelos de carros e também automóveis antigos, das décadas de 50, 60 e 70. Os visitantes podem fazer test drive dos carros da Toyota. A entrada é gratuita. Site: www.megaweb.gr.jp
Roda-gigante Daikanransha - é a segunda maior roda-gigante do mundo, atrás apenas da London Eye, da Inglaterra. Daikanransha significa "grande roda-gigante" - e ela é realmente enorme, com 115 metros de altura. Quando a gôndola atinge o ponto máximo, é possível ver o aeroporto de Haneda, os prédios de Shinjuku e a Tokyo Tower. Fora os carros e barcos que passam ao redor. O preço para uma pessoa é de 900 ienes, já a gôndola para seis pessoas sai por 3 mil ienes. Site: www.daikanransha.com
Zepp Tokyo - uma das maiores casas de show de Tokyo, sempre recebe artistas internacionais. A capacidade é de 2.700 pessoas e quase todos os dias tem alguma coisa rolando por lá. A programação você encontra no site: www.zepp.co.jp
Traditionally, international airports can be referred to as, what is called in anthropology, "non places". This term was coined firstly by French anthropologist Marc Augé (1935) in his book 'Non-Places: Introduction to an Anthropology of Supermodernity (1995)'. A "non place" is a place of transience that does not hold enough significance to be regarded as "places". And indeed, most airports in the world are more or less exactly alike, in many ways.
These days however, a trend has emerged that airports develop more and more distinctive features and bold architectural styles in order to stand out. Amsterdam Schiphol Airport for instance has a small collection of famous Rijksmuseum paintings and Kuala Lumpur International Airport (KLIA) has a small but authentic looking tropical rainforest inside the airport. All things developed to keep the waiting times as pleasant as possible, because unfortunately that remains an inherent part of travelling!
Depicted is part of the the international terminal of KLIA which is lit up quite nicely at night. No doubt does the pretty ceiling resemble a starry night above the Malaysian rainforest and the steel pillars the forest's trees!
--------------------------------
descrizione foto
questa è una foto (favolosa) scattata con il cel allo schermo della reflex. A casa la lavorerò e la pubblicherò. ecco fatto il giochino.
-------------------------------
descrizione prima parte viaggio...
prima sosta badia tedalda...
così iniziava il mio primo diario di viaggio di quindici anni fa.
Eravamo solo io e sara con un habana custum 125 e attraversavamo l'Italia di taglio: da Rimini a Piombino destinazione l'isola d'Elba.
La mia intenzione per questo viaggio era quello di scattare poche foto con la reflex e tenere aggiornato il più che potevo il mio profilo instagram.
Diciamo che ho mantenuto la promessa solo a metà: prodigo su instagram e prodigo di scatti, sono caduto anche questa volta nell'amaro errore dell'eccesso.
Pertanto, davanti agli innumerevoli files della compact flash, non so deciderimi e ho preferito scaricarli direttamente tutti al mio ritorno.
Il viaggio sino ad ora è andato bene.
Come ci aspettavamo non è certamente un viaggio rilassante, riappacificante con se stessi o semplice. MA è un viaggio "alla scoperta" in cui vige il mio assioma preferito. Facile e Felice non sono mai uno accanto all'altro.
Tiriamo con una media di 3 ore di macchina al giorno, (che più avanti, secondo i programmi, la caleremo un po) ma questa media ci ha permesso già di girare buona parte della penisola sinistra chiamata : syddanmark.
La prima di notte di assestamento à andata benone.
- Dopo il viaggio per orio al serio, (3,45 ore di auto),
- dopo il decollo, (col mal d'orecchie di chiara),
- dopo in volo (2 ore), (volo in cui fra una conversazione e l'altra, abbiamo conosciuto una ragazza che non ricordo il nome che aveva bisogno di un commercialista e quindi.... ho consegnato il mio primo biglietto da visita a non so quanti piedi d'altezza)
- dopo l'auto a noleggio con questa lingua sconosciuta (che non è il danese ma l'inglese) in cui sono arrivato a far gesticolare pure l'integerrimo danesissimo efficientissimo biondo impiegato
- dopo il viaggio per l'albergo della prima notte, e la sistemazione senza ascensore con 3 valige (di cui una monster da imbarco), tre zaini, un passeggino e tre bambini,
- dopo cena (salmone)
- dopo le corse nell'adiacente parco verde e perfettissimo ... ci siamo riposati.
Il giorno dopo siamo saliti al nord in un campeggio essenziale, pulitissimo, adatto ai bimbi. Qui siamo stati due notti perfette. Il bungalow (in danese hytte) era piccolo ma curato e pulito. Da lì siamo andati a visitare Skagen, fra i vomiti di chiara (che ora abbiamo superato con digiuno mattutino e colazione posticipata solida!) e i "quantomanca".
La cosa più bella del campeggio era l'imbrunire, parte della giornata che notoriamente soffro un poco. Questi tramonti alle 22:30/23:00... con una meravigliosa luce che ricordavo vagamente dalla mia infanzia quando, con i miei genitori, visitammo i campeggi olandesi, è stata qualcosa di eccezionale.
Dicevo di Skagen. A dispetto del nome, Skagen è bellissima. Città con un grande porto (sia commerciale che di linea), eppure piccola. E' talmente caratteristica con le sue dune a ridosso della spiaggia che mi verrebbe voglia di venire a farmi due giorni in pieno inverno. Credo sia sensazionale guardare il mare da quelle casette tipiche tagliati dal vento freddo proveniente dal nord assoluto.
A skagen, dopo aver visitato la città e mangiato (come al solito fra imprecazioni varie) i bimbi hanno fatto un mezzo bagno nel mare freddo. Giunti in spiaggia eravamo nettamente i più abbronzati dell'intera baia. Cioè, forse non mi sono spiegato: anche io che, è cosa nota, sono palliduccio, ero fra i più abbronzati.
Sara fuori quota, malvista da tutte e tutti nonostante non si sia tolta neanche la canotta.
Di ritorno dalla giornata a piedi per Skagen non trovavamo la macchina parcheggiata. Poi l'ho trovata, datemi un attimo, grazie ciao.
Oggi siamo ripartiti dal nord e ci siamo diretti nei pressi di Odense che è una cittadina nell'isola di mezzo della danimarca chiamata Fyn. La parte centrale della danimarca, per capirsi.
La cittadina è notevole. Un po' vuota e quasi tutti i negozi chiusi, ma è bellina anzi no: bella. Odense è bella. E oggi è domenica.
L'unico problema è che l'albergo prenotato con booking per queste tre notti in zona è... per così dire e assumere un profilo soft e sottovoce: l'albergo del terrore.
Digressione personale. Io odio, anzi, io temo, ho paura, delle "cose vecchie" o anche antiche. Questo albergo, che peraltro è l'albergo da cui sereno sto scrivendo ora, è l'albergo in cui tutto è stretto, tutto sa di vecchio, tetro, moquet rossa anche sulle pareti e tipo strano alla reception. Situato in una città fantasma in cui non c'è nessuno. Ma qui non sto scherzando... nessuno!
E' come se si sia materializzato tutto quello che io non voglio, da cui sono distante.
Per farla breve, ho già disdetto e domani cambiamo tutto: albergo, programma, persino penisola... tutto tutto tutto. E ora sto tranquillo. Ma, ai miei amici (maggiorenni), farò vedere un paio di foto due che ho scattato di nascosto per far capire di cosa si tratta.
Morale, dopo un pomeriggio un po' angosciato, ora sono felice di nuovo.
Domani visiteremo un castello poi andremo a dormire nel albergo dei pirati di legoland. (E' palese a tutti come Il regalo non sia solo a giacomo ma anche a me. :)
Poi martedì andremo a legoland e torneremo a dormire in queste zone...
Poi torneremo a dormire in queste zone ma in altra struttura (ovviamente prenotata da me e supermoderna) per poi giugnere, fra tre giorni a copenaghen dove soggiorneremo in una megastruttura da milioni di piani, con 2 casinò (che non vedrò neanche da lontano) e 3 ristoranti. :)
Quando ho dovuto spiegare al tipo strano biondo quasi bianco che ero io quello per il quale ha ricevuto la chiamata di booking non è stato facile.
E, per la prima volta, ho mentito in inglese. Ho mentito perché lui mi ha chiesto se avevo dei problemi con la stanza e io con una scioltezza che viene fuori solo in casi eccezionali sono stato chiarissimo: l'albergo è bellissimo, le stanze sono grandi, davvero tutto perfetto. Ma ho dovuto cambiare programmi per colpa dei bimbi!!!
Cheschifodipersonachesono!!!! :)
E, si sappia, la cosa che più odio fare al mondo è mentire. E odio chi mente. Ma al tizio biondo quasi bianco che parlava sottovoce non potevo dirgli che avevo paura del suo albergo...su.
:D :D :D
Viaggiare è incredibilmente formativo. A tutte le età.
Certo non è il paradiso, e potrei migliorare tanto l'approccio coi bimbi affinché possa essere meno rigido, ma mi sto assestando.
La macchina ha sei marce.
Domani dovrò fare benzina in danese.
Le corone danesi sono quasi tutte monete.
Sto imparando a pagare il giusto senza lasciare il malloppo di monete al commesso fidato.
Qui comunque usano la carta anche per il caffè (che non ho ancora avuto il coraggio di prendere)
Per ora ciao
vado a letto... se dovessi risvegliarmi è probabile che un altro aggiornamento lo faccia...
:D
"I believe that the anxiety of our era has to do fundamentally with space, no doubt a great deal more than with time. Time probably appears to us only as one of the various distributive operations that are possible for the elements that are spread out in space." {Foucault}
Av Kari Gjæver Pedersen.
Jeg er ikke asket. Jeg er prinsessen på erten og jeg har dratt tre vatterte futon sovematter ut av skapet i stedet for én, for at det skal bli litt mindre stivt under meg. Jeg føler meg som en pingle, men siden hodeputen er stappet med harde riskorn, er smertenivået i balanse. Ellers er estetikken en nytelse. Gulvet er dekket med stråkledde tatamimatter. Veggene ut mot hagen er av tandert treverk og papir. Vi trenger ikke å skyve dem til side for å høre lyden fra vannet som renner gjennom tempelhagen. Skjønnheten er fysisk.
Munken slår på den store skålklokken. Det tidlige morgenlyset og den svale luften siver inn gjennom tempelvinduet som er åpent. Der utenfor står pilegrimene og messer sine sanger gjennom dagene. Der skriver de sine lapper med navn og adresse og gode ønsker for seg selv eller sine nærmeste. Deretter slår de med det tykke hampetauet slik at knuten øverst treffer gongonen. Gudene må våkne. Være med. Høre at det er besøkende som vil samtale med dem. Men akkurat nå er det stille, bortsett fra knirkingen i leddene mine. Klokken er 05.30 om morgenen. Vi tre norske veksler blikk som lurer på hvordan det er fysisk mulig å sitte så rolig på knærne sååå lenge. Vi sloss med kroppene våre i stillheten foran Buddhaen. Jeg bestemmer meg for å kapitulere og la den vonde ryggen fra i sommer få hvile mens jeg mediterer. Christine og Gjertrud er kommet til samme konklusjon ser jeg. Men de japanske gamle, som alle minst må være 70, holder stilen helt ut. Sukk.
Vi er i et zen-buddhistisk tempel på Shikoku. En sydlig øy i Japan kjent for sin tradisjonsrike pilegrimsmarsj. Den går i en litt ujevn sirkel rundt hele øya, fra tempel 1 til tempel 88 før man avslutter på tempel 1 igjen. Marsjen er lagt opp i navnet til Kukai eller Kobo Daishi som han nå kalles, en legendarisk munk som innførte den esoteriske zen-buddhistiske retningen Shingon til Japan på 700-tallet. Shingon betyr Sanne Ord, og er en oversettelse av sanskrituttrykket Mantrayana. Shingonlærens hovedidé er at det finnes tre mysterier: Det fysiske, det mentale og ordene, og at man kan oppnå Nirvana i dette livet gjennom hver enkelt del. Mysteriene i det fysiske når man via kroppens bevegelse i meditasjon, mysteriene i det mentale er knyttet til måten man søker sannheten på, og mysteriene i ordene blir overlevert gjennom Buddhas sanne tale. Kobo Daishi ble født på Shikoku, og døde på Mount Koya der han også hadde grunnlagt skolen sin. Tempelet på Mount Koya hører også med i pilegrimsvandringen i den forstand at man skal besøke det etter at den sirkulære vandringen er fullført.
Vi er tre jenter som har bestemt oss for å gjøre denne reisen. Vi er ute etter å oppleve hva som skjer på det indre planet når vi går målrettet over en lengre periode. Totalt tar reisen mellom seks og åtte uker.
Til begynnelsen.
Klokken er fem om morgenen og det er kaldt i Tromsø. Og det kan jeg love - det er ikke lett å beregne om du trenger langermet eller kortermet t-skjorte i morgen når kroppen er is og hodet ikke skjønner hva varme er. Jeg gjør noen valg jeg skal angre på, møter de andre i Oslo og så drar vi avgårde. Flyturen blir et lite helvete i dårlig luft og elendig beinplass. Jeg leker gummidame og sitter med bena oppå bordet, oppi setet, under setet, jeg ormer meg fra Vesten til Østen, jeg blir trøtt og sur. Men det går. Men bussen fra flyplassen i Osaka til Shikoku er grei. Japanerne har SYSTEM. Alt funker.
Vi går av på holdeplassen. Luften er som varm grøt. En proper, men ualminnelig hjulbent forretingsmann i uklanderlig dress blir møtt av en like uklanderlig mann i skjorte og bukse som kommer for å bære vesken hans. Vi ser langt etter dem. En tjener. Tenk det. Men ingen kommer for å bære sekkene våre. Vi ser på anvisningene. Vi ser på landskapet. Vi begynner nølende å flytte på oss. Foreløpig skal vi bare finne utgangstempelet hvor vi skal utstyre oss. Rekvisittene som pilegrimene går i, er nemlig en viktig del av det hele. Den hvite jakken som du stempler i hvert eneste tempel, den spisse hatten som beskytter mot sola, og så stokken med innskrift, tøyhåndtak og bjelle som er symbolet for at Kobo Daishi går ved din side og passer på deg. Vi dropper hatten som hører til fordi den kjennes stiv og rar, vi dropper de hvite buksene, gamasjene og skoene, fordi de ser upraktiske ut. (De er stygge). Så kjøper vi et kart som ser ut som det er tegnet for Pokemón og så er vi klare.
I gang.
Vi synes vi ser rare ut. Men som henroer som pilegrimene kalles, får vi all den hjelp og oppmerksomhet vi måtte trenge underveis. Vi får honsen (pilegrimsgaver med mat, kaker, småsaker, hjelp, smil, te, kaffe og så videre). Vi får svar på spørsmål, mye latter, mye glede, mye vennlighet. Og mange nysgjerrige blikk. I de kommende ukene skal vi bare møte én vestlig pilegrim til, en ung gutt på noenogtyve fra Wisconsin, men det vet vi ikke ennå. Altså: Vil vedkommende som kalte denne marsjen en turistfelle, vennligst spise i seg ordene sine ganske øyeblikkelig.
Morgen, kveld, morgen, kveld, morgen, kveld. Vi går. Vi holder det vi synes er et høyt tempo. Vi bruker øynene hyperaktivt. Det står skilt langs veien, men kun på japansk, så dem skjønner vi ingenting av. Vi kan utelukkende lese de hvite Henrosymbolene med bilde av en rødmalt mann med stav og hatt. Pluss at Christine mestrer å si goddag, gokveld, tradisjonelt varmt bad, salgsmaskin, middag, tempel, suppe med spaghetti og et par gloser til. De skal vise seg nyttige noen ganger. Andre ganger gjør de muligens vondt verre, tror vi, når vi ser kaoset og forvirringen de avstedkommer.
Templene er forbausende like og likevel ulike. Trapper, en stor port, og et område innenfor som rommer mange byginger, mange buddhafigurer, mye rennende vann, mange offersteder og mange kasser der man skal legge sine bønnelapper. Christine og jeg legger begge vår aller første gode tanke i pengekassen dessverre, men siden blir vi bedre på detaljene. Rutinen er enkel: Komme inn på plassen, vaske hendene og enden på staven, gå til hovedtempelet, legge på en mynt, legge på et ønske, si sine mantraer hvis man kan (som vi ikke kan, istedet fokuserer vi på en positiv verdi), gå til sidetempelet og gjøre det samme. Avslutte med rødt stempel i luken.
Boligdelen i et tempel er ellers alltid noe for seg selv. Veggene innenfor dørene er fylt med hyller der ytterskoene skal stå. På gulvet to trinn ovenfor og innenfor står tøflene og venter. De skal tas på og brukes nesten alle steder innendørs. De er 5 nummer for små til oss, men det funker etterhvert med litt konsentrasjon. Og slik subber vi daglig til Onsen. Kler av oss. Setter oss på krakkene ved de lave kranene. Vasker oss grundig med såpe og klut i fellesrommet sammen med de japanske damene. Det er rituelt. Det er deilig. Det er avslappende. Så går vi opp i det glovarme fellesbadet. Sitter til vi er møre. Matte. Slappe. Tørker oss. Den første dagen veier vi oss også, (men det slutter vi med). Så tar vi på yuccata (innekåpe i bomull). Tøfler. Går (såvidt oppreist) til middag. Spiser japansk med mange utsøkte retter. Tester alt. Bare fisken med hode og full kropp som dukker opp med jevne mellomrom, vekker litt nøling.
Det er uvant å gå med stav. Det er uvant med varmen og fuktigheten. Men vi venner oss til det. Vi snakker litt. Går litt. Tankene kommer og forsvinner igjen. Vi er bevisste hvor vi setter bena, men ettersom dagene passerer, inntrer automatikken. Det blir en rytme. Kroppen lager sin egen jevne dans. Vi passerer tempel for tempel. De er alle ulike, men én ting er slående. De ser alle ut som de kunne stått i Gudbrandsdalen. En velvillig sjel informerer oss om at Japan er det landet i verden sammen med Norge som har flest bevarte middelalderbygninger i tre. Jeg tenker mye på hvordan slike likheter kan fremtre på to så forskjellige steder i verden. Er det tilfeldig? Har det med materialet å gjøre? Her det med menneskets generelle utvikling å gjøre? Hodet mitt rommer det ikke. Jeg må la det fare.
Verden siger forbi. Rismarker, busker, små lokale butikker, godteri som er søtt ut, men som er surt, bokser med iskaffe, flasker med Kirin beer, avanserte massasjestoler, svarte slanger, dobbeltdekkede svarte sommerfugler og digre edderkoppnett. Og oss da. Vi legger merke til hverandres særegenheter, flirer, leser, sovner, våkner, kler oss, går til frokost, går, går. En sportsjournalist slår følge. Han er også pilegrim og har gjennomintervjuet oss på fingerspråket og tatt bilder uten at vi har skjønt det. Han øyner et scoop til avisen i Osaka. Og imens passerer vi bensinstasjoner, ser koner i kyser på markene, hører rare fugler, vasser i elver, finner små shinto-templer i skogen. De bygges og blir stående til naturen tar dem tilbake. De er fine å tisse bak. Vi satser på at vi er natur vi også.
Og annet?
Vi opplever den sovende Buddha, en trefigur som Kobo Daishi selv skar ut på 700-tallet, vi havner på en landeveiskafe som også er en ekkel dyrehage. Det var et brudd med det perfekte, det vakre, det estetiske. Hvor er David Lynch? Akk, ingen steder. Så er vi på track igjen. Vi går gjennom landsbyer, passerer gjennom livet, husker episoder fra barndommen, husker ergrelser, gleder, forpliktelser, kjenner irritasjonen i hodet, i magen, graver i tankemønstrene, snakker om lagrede følelser som bryter gjennom fordi hverdagen er langsom. Skritt for skritt. Vi går i skogen, vi går opp mot høydene, passerer store områder med bambus under et grønt teppe av himmel. Vidunderlig grøntvakkert. Sover på en ryokan. Der er spa-himmelen. Vi spaer oss gjennom aftenen med hver vår øl i hånden og går på nettet og ser oss selv der på reisenettsiden, og drømmer rare drømmer om livet om natten.
Så er det en sen kveld. Vi er trøtte og slitne. Vi gjør som vi pleier før vi går til spisesalen. Der blir det stort oppstuss. Gjertrud har kommet inn på tatamimattene med tøfler! Gud forby. Eller Buddha. Eller noen. Serveringsdamen kommer ilende i sokkelesten og inndrar skotøyet. Hun rister på hodet mens hun forsvinner inn på kjøkkenet med dem. Alle de andre døgnbeboerne glaner storøyd. De er lett rystet. Vi óg. Vi skjønner at Dette Var Alvorlig. Gjertrud er blek. Tøflene ser vi ingenting mere til. Så vet vi det altså. Det store er i det lille, eller var det omvendt?
Idealtid?
Noen dager er lange, noen er korte. Angitt tid for distansen står på kartet, skjønner vi etterhvert. Vi bruker alltid mye mer. Det frustrerer oss. Vi teller timer, teller kilometer, henger oss opp. Henger oss opp. Opp. Blir klar over hva vi driver med. Tar pause bak et tempel og spiser maki-rolls. Finner en butikk som lager tatamimatter i en landsby. Drøfter hvordan vi skal få dem med hjem. Går videre. Kommer til en ryokan og et tempel, sover, våkner, går, har stygge varmeutslett på leggene, vann i kroppen, ser nok et tempel, ringer med den enorme klokken, kjøper et bilde av en dogud, en dame på en moped kjøper kaffe til oss, en bonde har gitt oss mandariner, en fyr kommer og tar bilder av oss. Han klikker det for. Han løper etter oss, kjører etter oss, forfølger oss i tre dager til det sprekker for den vennlige lyse (meg). Jeg krysser armene (som betyr SLUTT) og ber ham komme seg dit peppern gror, og helst litt lenger. Lite zen selvsagt, men særdeles effektivt. Borte blir han. Vi spiser den deilige frokosten som tre eldre damer sitter og venter med langs veien. Det er til å gråte av. De er så vennlige, så søte, så gavemilde at alt smelter, vi smelter, vi kan kjenne hvor åpne vi blir, hvor mottagelige, og så kommer tanken, den kommer ofte: Det blir en overgang å komme hjem. Det er ikke slik i Norge.
Veien hjem.
Vi går på vekta. Jeg har gått opp to kilo. Jeg tror jeg ser syner. De andre har også lagt på seg. Vi satser på at det er muskler og vann, men vi vet det er trøstepreik. Vi får beskjed om å spise mer salt og gjør det. Kroppen liker ikke å tro den tappes i varmen, da sparer den på væsken. Det er ikke bra, og man blir ikke pen av det. Vann veier forresten det også. Kuren hjelper heldigvis. Vi blir bedre. Vi tåler mer. Skrittene blir lettere. Vi går til et tempel himmelsk høyt oppe, går ned igjen til dalbunnen og opp igjen til neste tempel på neste fjelltopp. Slik er livet. Det er ikke så mye å snakke om i målt luftlinje, men så er det heller ikke kilometer denne turen kommer an på. Vi har gått oss til noe annet. Ryggen som var dårlig da jeg dro, er blitt nesten bra. Livet kjennes annerledes. Noen følelser som var forvirrende er plassert og arkivert. Noen som var bortgjemt, er hentet fram igjen. Noen oppgjør skal tas. Noen oppgjør er over. Hodet er ryddigere og friere, kroppen er spenstigere og sunnere, vi har flatere mager, finere rumper og frekkere lår.
Nå setter vi oss på toget. Det kjennes uvant.. Nå kan vi lese, se, filme, diskutere. Men ikke lenge. Shinkansen er en høyhastighetsbane som svever på magneter over skinnene. 250 km/t og vips så er vi i Tokyo. Der kommer storbyen dalende i fanget på oss. Litt New York, men likevel ikke. Folk er vennlige fortsatt, smilende, åpne, det kjennes trygt i gatene. Men det er vanskelig å finne fram. Vi spiser lunsj i noenogfemtiende etasje på det store kunstmuseet i byen. Det er svimlende oversiktelig. Vi bor vakkert også, japanese style. Ryokanen er bare noen få meter bred og konstruert i stål og betong. Supermoderne og supertradisjonell på samme tid. Det er tøffelregime her også. Rent i alle kroker, delikat, lekkert. Hele Japan er lekkert. Du kan puste det inn. Vakre zen-hager, vakre gater, ingen herverk eller tagging, estetikken siger på deg. Alle som tror at design er noe utenpåklistret, skjønner ikke hva visuell harmoni har å si for det mentale, for hvilke tanker du tenker, for hvordan du åpner deg for livet. Altså: Pakk sekken og prøv.
Oppsummering.
Turen rundt hele Shikoku tar 6-8 uker og i den prosessen beveger man seg fra Awakening Faith og helt til Nirvana. Vi gikk tusenvis av tempeltrappetrinn, og enda flere skritt. Det kjennes i kroppen. Den er sterkere, raskere, smidigere, lettere (finere). Men det kjennes i hodet også. Mange erkjennelser er gjort. Mange beslutninger er tatt. Det er utrolig hvor mye livsmestring det er i en spasertur.
Fakta
Shikoku er en øy som ligger sydvest for Osaka.
Vi reiste med KLM fra Oslo via Amsterdam og til Osaka. Derfra tok vi buss til Shikoku direkte fra flyplassen. Se kart over Japan på www.lonelyplanet.com.
Pilegrimsturen kalles De 88 Templene (boken om turen er skrevet av bishop Taisen Miyata), og tempel nummer én der turen starter, ligger helt nord-øst på øya. Der kjøper du utstyret du trenger, også kart. Det finnes flere ulike typer. De topografiske kartene vi fant har imidlertid bare japanske tegn, og er umulige å gå etter med mindre du kan lese språket. Det ideelle er derfor å kombinere et slikt kart med "Pokemonkartet" vi brukte.
De fleste japanske pilegrimene kommer i buss til templene, er innom og ber, stempler, og kjører igjen. Men noen går, som vi gjorde. Det er flott å overnatte i templene, men ikke alle templene tilbyr denne muligheten. I de tilfellene der du ikke kan overnatte, finnes det gjerne et ryokan i nærheten. Dette er tradisjonelle japanske overnattingssteder, som virkelig gir deg den ekstra følelsen av å være i Japan.
Husk å ta ut kontanter til turen. Vi så bare en minibank på hele spaserturen og det er nesten ingen steder som tar kort. Man betaler generelt mellom 6000 og 7000 yen for en overnatting enten i templene eller på ryokan. Det er omtrent 350 kroner og inkluderer herlig frokost og middag. I tillegg trenger du penger til stemperavgift og mat og drikke underveis.
Gode sko er et must. Jeg hadde et par trackingsko som fungerte godt, og et par sandaler som jeg brukte av og til. Men etterhvert som vi kom sydover og slangene ble synlige, var de ikke aktuelle lenger. Fjellestøvler er for tungt, og jobbesko gir ikke nok støtte.
En lett superlongs, en shorts, en liten topp og en lett fleecejakke for kvelden var ideell påkledning.
Å reise i Japan føles som en drøm. Landet er rent, trygt og sikkert. Du møter også en imøtekommende vennlighet som er sjelden andre steder i verden. Vi følte oss trygge på hele turen.
Renslighet er en dyd, og det er høflighet også. Vi lærte å bukke, smile og å like det. Alt er veldrevet og funksjonelt. Landet er grunnleggende praktisk. Prøv ikke å lukke drosjedøren etter deg i Tokyo, de går automatisk igjen når du setter deg inn eller går ut av bilen. Og doene er et kapittel for seg. Oppvarmet sete, spyleanordninger i alle varianter, det er en severdighet for en primitiv nordboer.
Du labber ikke inn med skoene på i et japansk hus, og heller ikke på et hotell. Her rår tøffelregiment. Det kan være litt masete å ta av innetøflene når du går inn dodøren, for så å ta på dotøflene (som er i en annen farge) inne på den knøttlille plassen du gjerne har til rådighet. For ikke å snakke om når du skal ta dem av deg igjen etterpå, og sette dem riktig vei innenfor døren, slik at neste gjest bare kan smette dem på. Det er drill på høyt nivå.
Skal du først reise til Japan, så bo på tradisjonelle overnattingssteder. De gir en meropplevelse du bare må ha med deg. Vi bodde på Andon i Tokyo som er en ettertraktet ryokan med gjester fra hele verden. Du kan sjekke ut dette gjennomdesignede stedet på www.andon.co.jp.
Og ellers.
Zen er et grunnprinsipp. Det handler om det indre og det ytre. Om harmoni og balanse, og tusen andre ting. Les deg opp før du reiser. Det finnes mye bra litteratur om emnet på norske biblioteker og i bokhandelen, og det finnes også mye på nettet.
Mediterer du? Å gå på denne måten er en form for fysisk meditasjon, som gjør at du får tak i tanker som du ellers ikke ville kunne gripe. Det var overraskende å oppleve hvor mye erkjennelse det kommer ut av det.
Mange japanere går denne pilegrimsreisen stykkevis og delt, eller de gjør den med bil eller buss. Vi tror imidlertid på verdien av den lange prosessen. Hvordan man innretter seg, bestemmer man helt og holdent selv.