View allAll Photos Tagged Bil
Egentligen hade jag tänkt fotografera ett spädbarn bland sopor för att illustrera vad vi lämnar efter oss till nästa generation. Tyvärr fick jag inte något tillfälle att synka min tid men någon som har ett sådan litet barn så plan B fick träda in...
Format: Fotopositiv
Dato / Date: 17 Mai 1945
Fotograf / Photographer: Ingeborg Ranum (1910-1991)
Sted / Place: Kongens gate, Trondheim
Google Street View: goo.gl/maps/exiXZ51czZP2
Wikipedia: 17. mai (grunnlovsdag)
Eier / Owner Institution: Trondheim byarkiv, The Municipal Archives of Trondheim
Arkivreferanse / Archive reference: Tor.H49.B06.IR036
Merknad: Bilde donert til Trondheim Byarkiv av A. Bruskeland 05.10.2015.
Adresseavisen 19 Mai 1945 s. 1:
Tropperevy som Trondheim aldri har sett maken til.
Store ovasjoner og begeistret hyldest under defileringen
Maken til tropperevy har iallfall Trondheim aldri sett! Defileringen ble en begivenhet som seint vil glemmes og det var en stor dag for oberst Holtermann som mønstret sine gutter i nærvær av titusener takknemlige og jublende trondheimsborgere. Allerede da troppene marsjerte fra sine repsektive forlegninger til Høgskoleområdet ved 13-tiden var det svart av folk i gatene og de aller fleste samlet seg i sentrum, hvor selve defileringen for kommandostabene skulde finne sted.
Da troppene toget over Elgesæter bru og inn i sentrumsgatene steg jubelen til fantastiske høyder og kulminerte utenfor Vår Frue kirke hvor oberst Holtermann og kommandostabene hadde tatt oppstilling. Divisjonsmusikken i sine elegante blå uniformer spilte feiende opp defilermarsjen da den første kolonne kom til syne. Heimestyrkene gikk i teten - en hedersgest som var fullt fortjent. Alle disse guttene var karer som har vært i innsats her i Norge under okkupasjonen og utført mangt et farefullt oppdrag. Blant annet såes en avdeling av de såkalte U.K.-guttene som er spesialutdannet i England og som tok seg godt ut i de regulære uniformer. Tre grupper var representert, nemlig Crawfield, Lark og Polarbear.
Våre allierte tropper som også var representert ved defileringen, ble gjenstand for store ovasjoner - først de britiske marinegaster i sine flotte, karakteristiske uniformer, og i deres kjølvann de populære amerikanske fallskjermjegere som har ligget i innsats i Nord-Trøndelag siden palmesøndag. De bar alle synlige tegn på å være elitesoldater, herdet og trenet gjennom årelange øvelser.
For første gang fikk vi også se de norske styrkene i Trondheim under samlet tropp. Det fortelles at disse guttene som alle er flyktet over til Sverige for å stille seg til fedrelandets tjeneste, hadde ventet seg en ganske annen og mer farefull innsats i kampen for mor Norge. De syntes at den fredelige innmarsjen var et alt for lite offer i forhold til hva de hadde ønsket å gi, men de fikk iallfall de mest fullgyldige beviser for at en ting har de erobret fullt og helt - trøndernes hjerter! Mønstringen var imponerende, og etter som kolonnene passerte revy - infanterisoldater, tren, bilkompanier, forsyningskompanier, feltsykehus, hjulryttere osv., gikk der også mange takknemlige tanker over grensen til svenskene. Det ble en stolt manifestasjon av brorskapstanken slik som den har besjelet vårt frendefolk mens Norge var i nød. Særlig oppmerksomhet hva utstyret angår vakte de endeløse kolonner av prektige biler. Guttene virket friske, veltrenede og disiplinerte. Det er tydelig at det er godt slag i den del av vår mannlige ungdom som har lagt vegen over Kjølen for å trekke i kongens klær. I rekkene såes også en del lotter, og de fikk naturligvis sin store del av hyldesten.
I stram giv akt defilerte styrkene for staben og helten fra Hegra, oberst Holtermann var sentrum for menneskemassenes ovasjoner. Leveropene avløste hverandre i tett rekkefølge og de utløstes i det taktfaste rop: Holtermann, Holtermann! da en av kompanisjefene trådte ut av rekken og overrakte obersten en blomsterbukett. På kommandoplassen såes flere av våre allierte militære autoriteter.
Umiddelbart etter defileringen som tok 55 minutter, trådte oberst Holtermann fram og vekslet hjertelige hilsener med dirigenten for divisjonsmusikken, løytnant Withammer - et intermesso som utløste spontan begeistring blant folkemassen.
Om fotografen: Ingeborg Helene Ranum, født 7 desember 1910 i Trondheim. Datter av musikkforhandler Olaf T. Ranum (1877-1942) og hustru Emma f. Olden (1881-1929). 3-årig handelsgymnasium, ett års kontorpraksis i Danmark og England, henholdsvis hos Skandinavisk Grammophon Aktieselskab, København, og His Master's Voice fabrikk, Hayes, England. To års kontorpost ved Ustaoset hotell, Bergensbanen. Fra 1934 prokurist i Ranum Engros A/S, etter farens død i 1942 disponent i samme firma. Kontordame og tolk for 29th Mobile Disarmament Unit i Trondheim 16.05.1945 - 01.07.1945. Representant for Winges Reisebyrå i Trondheim. Vararepresentant for Høyre i Trondheim Bystyre 1956 - 1959, fast medlem av Trondheim Bystyre 1960 - 1963. Styremedlem og medlem i ulike foreninger og organisasjoner. Gift 1. gang med Per Vinje, Trondheim (Ingeborg Ranum Vinje) og 2. gang med Eugene Munster, Oslo (Ingeborg Ranum Munster). Død i Oslo 1991.
Le Mans Classic 2012
24H duMans 1950
pilotes : Juan Manuel Fangio / Jose Froilan Gonzalez .
4cyl en ligne .1491 cc compressé 2982 cc .
abandon 13ème heure .
“Ben bu aşkın kitabını yazdım. Rafa kaldırdım. Arada bir de imza günü yapacağım!”
Şehrin gürültüsünden ve her zamanki gibi aslında başladığım işin sonu geldiğinde her tarafımı saran korku yüzünden kaçıyorum. Bir sürü bahanem var. “Arkaşlarım aklımı çeldi” veya “orada daha iyi okuma yaparım” ya da “bu şehir beni bitirdi ve eminim güneş iyi gelecek”. Hepsini doldurup çantama, çıkıyorum yola…
Tatlı bir meltem var Alaçatı’da. Bahçeye bakan odamın kapısını açtığımda yasemin kokusu doluyor içime. Beyaz mobilyalı, güzel mavi tüllerin uçuştuğu taş avluya çıkıyorum. Gündüzün yakıcı sıcağından kalanı hissediyorum ayaklarımın altında…
Az sonra bir Sezen Aksu konseri var, gidip izleyeceğim. Önce arkadaşlarımla buluşacağım. Islak saçlarımdan şıpır şıpır sular damlıyor taşın üzerine. Bin yaşındayım… On yaşındayım… Yirmi üç yaşındayım…
Çocukken annemin diktiği kırmızı çizgili mayomun bacağımda bıraktığı izi ve on yedi yaşındayken vücudumda başgösteren güneş alerjisinin kırmızı döküntülerini anımsıyorum birdenbire. Kaldığım otelin sahibi Emel Hanım üzerimdeki beyaz elbisenin kopan askısını dikiyor ben bunları düşünürken. Sıcak poğaçalar, elmalı kurabiyeler ve çay ikram etti az önce. Bu çalışkan misafirperverlik, bu yanağımı kızartan yaz akşamı ağlamak isteği yaratıyor içimde. Zaman dursun biz o bahçede, o yasemin kokusunda, o gençlikte kalalım istiyorum…
Islak saçlarım, kopuk askım, buruşuk kalbim’le gıcık oluyorum kendime yine…. Çünkü “sevgim acıyor” çünkü gerçekten “sevgim acıyor ben kimi sevsem, kim beni sevse”
Zamanından önce geliyor Turgut Uyar bu kez…Daha yaz ortasındayız oysa…
Sonra konsere gidiyoruz. Çok kalabalık. Sezen Aksu’yu en rahat görebileceğim noktaya ulaştığımda “Onu görmesem de olur, dinlesem de yeter” köşesinin benim için daha ferah “daha doğru” olduğunu anlıyor, oralardan çekiliyorum. Sonra yavaş yavaş arkadaşlarım geliyor. Cümleler var; hepsi kopuk, bağımlı bağımsız, acılı acısız…
Konser devam ediyor. Hava sıcak. Sezen Aksu söylüyor. Cümleler uğultu halinde havada. Evet, İstanbul’dan kaçtım ben yine... Tolga’ya bıraktım her şeyi ve kaçtım… Yanımdakiler bir ağızdan konuşurken bitmesi gereken kitabı düşünüyorum. Arka kapak için seçim yapmalıyım, yazı yazmalıyım ama…
Benden önce söylenmiş en güzel sözler asılı dururken gökyüzünde, cüretime inanamıyorum. Konuştuklarımıza, kâğıda dökülenlere…
Korkuyorum. Geniş zamanlı cümlelerden, söylediklerimden, sustuklarımdan, gevezeliğimden, söyleyeceklerimden, dikliğimden, olası sığlığımdan…
Ben nasıl kalkışabiliyorum böyle bir şeye?
Konser bitiyor. Kalabalık dağılırken “Hadi deniz kenarına gidelim, orada devam ederiz” diyor biri…
Deniz kenarındaki mekanda gürültülü bir müzik, içiçe insanlar ve gökte şahane bir hilal var…
“Güzel gözlü bir çocuğun bile
O kadar korunmuş bir yazı yoktu
Ne denmelidir bilemiyorum
Sevgim acıyor”
diyorum içimden… “Ne düşünüyorsun?” diye soruyor arkadaşım. Ne çok duyuyorum ben bu soruyu. “Şiir okuyorum içimden” diyorum. Anlamıyor gürültüden… Eteklerini toparlayıp dans etmeye başlıyor… Ama aslında gerçekten sevgim acıyor… Kimse duymuyor…
***
Bu yazı aslında yukarıdaki son satırla bitecekti.
Eğer “Alaçatı grubu” dediğim kız arkadaşlarım kitabın prova sayfalarından rastgele çektikleri cümlelerden bir “umut” çıkarmasaydılar…
Ve kitabın son iki sayfasının kendileri ve diğer okurlar için boş bırakılmasını istemeseydiler...
“Herkesin söyleyecek bir sözü mutlaka vardır İco, hepimiz aynı şeyleri söylesek de aşktan konuşmak, onu yazmak gibisi yok. İki sayfa bırak geriye, kim ne istiyorsa onu yazsın ve hediye etsin birine” demeseydiler…
Ve Özlem her sabahı, her akşamı ve her geceyi “Bu kitap beni çok heyecanlandırıyor” diye bitirmeseydi..
Ve Tolga’ya telefonda “Kızlar okuduklarına bayıldılar dostum” dediğimde o evlat gülüşüyle kahkaha atmasaydı ve hemen ardından coşkuyla uzun ve mutlu bir mesaj göndermeseydi..
“Sevgim acıyor” ve “kimse duymuyor” diye bitecekti bu kitap…
Ama fikrimi değiştirdim…
İşte son sözümü söylüyorum:
“Ben bu aşkın kitabını yazdım. Rafa kaldırdım. Arada bir de imza günü yapacağım!”
3 Ağustos'ta tüm kitapevelerinde...
İclal Aydın
Format: Fotopositiv
Dato / Date: 30 Juni 1977
Fotograf / Photographer: Reidar Olsen
Sted / Place: Lade, Trondheim
Eier / Owner Institution: Trondheim byarkiv, The Municipal Archives of Trondheim
Arkivreferanse / Archive reference: Tor.H41.B25.F1796
Merknad: Brann på Lade den 30. juni 1977. Fra Trondheim brannvesens arkiv.