medstudent photos on Flickr

En Kunstpause - Kunstreportasje for MANN #131 by Inge Boardingcard

1

Tekst:

En kunstpause

Av: Inge A. Kvivik

Kunst kan noen ganger fortone seg som det reneste vås.

I feltet mellom kunst og teknologi, rører det seg mye rart og interessant. MANN valset ut i kunstfeltet for å speide etter noe verdt å skrive hjem om.

I.T:

Nerdenes hevn

Cory Arcangel er digital kunstner som holder til i New York. Arbeidet hans relaterer seg til forholdet mellom teknologi, kultur og kreativitet. Hva vil det si? Vel, han er datanerd.

Arcangel er hobbyprogrammerer og selvutnevnt hacker. Han er en av dem som kan navnet på ting du ikke visste fantes i datamaskinen din. I tillegg blir han lovprist av et bredt kunstfelt og har en drøss med arbeid utstilt på diverse tunge museum, biennaler og utstillinger fra New York til Stockholm. Som kreativ dataentusiast har han nemlig tilfeldigvis satt seg midt i heksegryta til et av kunstens nye store virkefelt, den såkalte Open Source kulturen. Kunsten hans dreier seg i hovedsak rundt å resirkulere programmeringskode. Stjele og forandre andres programmer, enten de med rettigheten til åndsverket liker det eller ikke.

Han utdannet seg i klassisk gitar på college, men som ung student var han alltid veldig interessert i data, forteller Arcangel på en forelesning ved Colombia Universitet i New York. Han ble til slutt utbrent av å øve seks timer om dagen, og for å kunne gå ut av skolen med EN praktisk ferdighet, lærte han seg å programmere.

Han ble etter hvert med på å danne et programmeringsring (crew) som kalte seg BEIGE. Dette var på begynnelsen av E-bay og de handlet masse gamle Atari og Commodore dataer. Disse ble de sittende å fikle med og etter hvert begynte de å lage technomusikk på maskinene og ga ut DJ-battle LP-plater, med programmer i siste spor på platen. Dette var da programmene enda kom på kassett for å lastes inn i Commodoren. (Skjønner du, eller?)

Første ordentlige verk til Arcangel ble egentlig laget for å kødde med medstudentene. Han modifiserte mailprogrammet til sidemannen, bare for å se reaksjonen til fyren som skulle sjekke mail idet dataen hans klikker og cd-romskuffen åpner seg. Slik lærte Arcangel etter hvert hvordan operativsystem virker og dette kom godt med senere, da han ble ekstremt interessert i å hacke spill. Å hacke egt spill vil si å sette seg inn i hardwaren til spillet og senere forandre bestanddelene. Dette er for Arcangel ’pure expression,’ og det han er mest fascinert av.

–Dette er grafitti for datanerder, fordi man tagger software.

Arcangel forteller at man kan enten hacke grafikken i spillet, og dermed forandre utseendet, eller hacke programvaren sånn at kronologien blir annerledes. I verket I shot Andy Warhol har Arcangel gjort en grafikkhack og forandret skurkefigurene i Nintendoskytespillet Hogans Alley fra 1984, til bilder av Andy Warhol, Flavour Flav og Paven.

I Super slow Tetris hacket han programvaren (ved å sette på et par ekstra nuller og enere i slutten av RAMet.) Det resulterer i at spillhastigheten er drastisk nedsatt og er praktisk talt umulig å spille fordi det går så irriterende sakte. Det mest interessante med spillmodifikasjon er i følge Arcangel alle limitasjonene man må jobbe innenfor og som er med på å innvirke på det ferdige uttrykket. På verket Super Maro Clouds stjal han grafikken og sletta hele programkodene, slik at alt som er igjen i monitoren er skyene.

¬–Det skal gi deg lyst til å ha en piknik.

Han synes det er mest interessant å la være å forandre kode, eller forandre så lite som mulig på det originale utrykket, for så å stille det ut.

–Det blir på en måte et opprør mot high-end datakulturen: Jeg stiller ut dine skyer. Alt software har sin egen estetikk. Så lenge du bruker denne, kan du bruke softwaren.

På spørsmål om hva slags kommentar han gir om samtiden med kunsten sin, svarer han så smått unnvikende.

–Spør du meg om hva verkene mine er, kan jeg gjerne komme til å si de er tullete eller dumme. Jeg er ikke den beste til å fortelle om mine egne verk. Jeg er veldig streng med meg selv når det gjelder prossess, men i forhold til kulturen og hvorfor jeg gjør det jeg gjør, har jeg ikke peiling.

Bioteknologi:

Noen har drept klærne mine

To kunstnere ved University of Western Australia i Perth, har som spesialfelt å kombinere kunst med forskning. En av deres jobber var en sentral del av utstillingen Design and the Elastic Mind ved MoMA i New York. Helt til kuratoren måtte drepe den.

Arbeidet deres, Victimless Leather, var en liten frakk laget av stamceller fra musefoster. De brukte organisk nedbrytbare polymer som base, dekket dette med 3T3 museceller og toppet det hele med menneskelig benceller for å skape et sterkere lag skinn. Jakka grodde inne i bioreaktor som ble som en surrogatkropp. Når polymerene oppløses, skulle altså en jakke som holder både formen og fargen materialiseres seg. Og så var den naturligvis sømløs.

Ifølge de to kunstnerne Oron Catts og Ionat Zurr er aktiviteten å kle seg er blitt et komplekst sosialt ritual.

–Vi ønsker å konfrontere mennesker med de moralske implikasjonene forbundet med å kle seg i deler av døde dyr for beskyttelse og for estetiske grunner. Victimless Leather er en mulighet for å kle seg i ’lær’ uten å drepe dyret og blir et utgangspunkt for kulturell diskusjon.

Meningen var å prøve å gro jakken som i teorien skulle vokse seg stor nok til å kunne brukes av mennesker før den skulle avlives, men bare fem uker inn i utstillingen var det åpenbart tomt for ess i ermet. Den rakk aldri å bli større enn XXXXS. Ifølge kunstnerne ble arbeidet fóret med næring via en plastslange. Årsaken til jakkedøden var at jakka vokste for raskt og tettet igjen sitt eget inkubasjonssystem, slik at kurtator Paol Antonelli måtte slå av systemet og, relativt sett, drepe den.

–Jakken grodde seg større og større og større til den ble for stor. Kunstnerne var i Australia, så jeg måtte ta avgjørelsen om å drepe den. [...] Plutselig er jeg her uten å få sove om natta fordi jeg må drepe en jakke, den greia var aldri i live før den ble grodd, forteller Paol Antonelli til The Art Newspaper.

Her sitter man igjen med en masse spørsmål. Er det bedre å ale opp millioner av kveg for å lage støvler og hamburgere? Er det å foretrekke å ale opp plagg i stedet? Hvilke rettigheter får en bukse? Kan jakka mi bli satt i karantene i tollen?

Kunstnerduoen er også i gang med et prosjekt de kaller NoArk, som er en eksperimentell konteiner designet for å oppbevare og dyrke objekter av celler og vev som opprinnelig tilhørte diverse levende organismer. Konteineren blir også her en surrogatkropp for de forskjellige fragmentene. På hjemmesiden uttaler de:

–På mange måter lager vi en kolleksjon uklassifiserbare sub-organismer.

De skal videre samarbeide med den franske performanceartisten Orlan. Ved å dyrke hennes egen hud og spleise den med skinn med forskjellig pigment fra andre mennesker, vil de skape et slags menneskelig lappeteppe og prøve å utviske individuelle kjennemerker på identitet så vel som kjønn, rase og art.

–Vi er trollmennene fra Oz, sier Zurr humoristisk i et intervju med Wired.

–Men arbeidet vårt handler mer om å sette spørsmålstegn ved disse emnene enn å si, ’Dette er storartet, la oss kjøre på.’

Fysikk:

Gå tur med kunsten

Theo Jansen kaller seg kinetisk kunstner. Han bygger skulpturer.

Som han lar vandre fritt rundt på Nederlands strender.

Theo Jansen studerte fysikk på 70-tallet, men sluttet for å bli kunstner. Han drev med oljemaling i syv år, før han igjen begynte å savne fysikk og bestemte seg for å bygge en 15 fots ufo som han fløy over hjembyen Delft. Så laget han en malemaskin basert på lyssensorer, og siden begynnelsen av 90-tallet har han jobbet på sitt hovedprosjekt; å utvikle det han kaller strandbeist.

–Jeg lager dyr som er i stand til å gå på vindkraft, så de ikke trenger å spise.

Skapningene hans settes sammen av PVC-rør og Jansen har en stående visjon om å fylle strendene med flokker av dem. Målet er at stranddyrene til slutt kan overleve på egen hånd og han har allerede utviklet et vell av forskjellige arter. De nyeste på evolusjonsstigen lagrer vindkraften på gamle brusflasker, slik at hvis vinden løyer og tidevannet kommer opp, kan allikevel dyret redde livet på egenhånd. Jansen mener hofteoppfinnelsen kan sammenliknes med oppfinnelsen av hjulet, bortsett fra at hans oppfinnelse takler sandgrunn mye bedre. Det tyngste av artene, Rhinoceros, veier over 3,2 tonn og beveger seg over strendene ved kraften av en mann som dytter med en hånd. Hjernen i noen av dyrene er en mekanisk skritteller, slik at dyret vet hvor det til enhver tid er på stranden. Når de kommer til vannet, sørger en plastslange som skal suge luft for å si ifra at den ikke suger luft lengre, men vann, og dyret snur. Jansen forteller at stormer er dyrenes største fiende. Noen av artene er bygget slik, at når de værer storm, sørger en innebygd hammer for at dyret forankrer seg selv i sanden til stormen løyer.

For Jansen handler prosjektet hans om å skape nye former for liv.

Det handler om erverve erfaringer rundt menneskets arketypiske drøm; å være gud.

–Intet vesen på jorda er bedre til å forestille seg enn oss mennesker. Vi har et talent for å skape oss en fantasiverden.

Denne menneskelige fantasiverdenen og tilhørende skapertrang mener Jansen er et premiss for vår overlevelse som art.

Ved å møte de evolusjonistiske problemene som skaper av stranddyrene, håper Jansen å bli visere i sin egen håndtering av tilværelsen. Boken hans, The Great Pretender er et innblikk i hans erfaringer som gud av stranddyrene.

–Det er ikke enkelt å være gud; det er masser av skuffelser langs veien, men ved noen anledninger hvor ting virker, er det å være gud det beste i verden.

Black and Gold Run 20203 by University of Iowa Health Care Marketing and Communications

Carver Black and Gold Mile Run 2020

SZ Nursing Scrub Tops by Bible Share

Nursing Scrub Tops

get it at;

Tags medstudent

View allAll Photos Tagged medstudent