maskinist photos on Flickr

SS Thomee by magnus lögdberg

63 16

Skrov

Byggt av Motala Mekaniska Verkstad, monterad vid Revsundssjön 1875.

Bruttodräktighet 106 registerton

Längd 27 meter

Bredd 4,85 meter

Djupgående 2,15 meter

Senaste renovering 1975

Maskin

Bergsundsmaskin byggd 1919

Tillverkningsnummer 1029

Installerad i S/S Thomée 1933

2-cylindrig kompoundmaskin, 150 indikerade hk (en rund- och en planslid, försedd med strålkondensor)

Normalfart 7-8 knop vid 130-140 varv/minut.

Besättning

En befälhavare

En jungman

En maskinist

Samt övrig serveringspersonal, guide och liknande.

Passagerare

Säkerhetsföreskrifterna medger 130 passagerare

Vid reguljärturer 6 rullstolar

Ytterbystugan i Roslags-Näsby by Tommy

9 1

Ytterbystugan byggdes 1790, först som gränsmarkering mellan Ytterby och Åfwa ägor. Senare användes den som grindstuga för att vakta infarten mot Näsby slott. Sedan dess har stugan använts som bland annat skolprovisorium, lärabostad, skrädderi, arbetarbostad när slottet byggdes upp igen, tjänstebostad åt maskinisten vid ångkvarnen och ångsågen. Källa: mitti.se

"Fram"s besetning ved ankomsten til Hobart, Tasmania, mars 1912 by Nasjonalbiblioteket

12

Beskrivelse / Description: Bakerst fra venstre står altmuligmann Sverre Hassel, islos Ludvig Hansen, F. Steller, altmuligmann Olav Bjaaland, tredje maskinist Halvardus Kristensen, seilmaker Martin Rønne, islos Andreas Beck, altmuligmann Oscar Wisting, H. Halvorsen, maskinist Knut Sundbeck, og sittende: altmuligmann Hjalmar Johansen, Kristian Prestrud, ekspedisjonsleder Roald Amundsen, nestkommanderende og kaptein Thorvald Nilsen, andre styrmann Hjalmar Gjertsen, altmuligmann Helmer Hanssen, kokk Adolf Lindstrøm, snekker Jørgen Stubberud, kokk Karenius Olsen og A. Olsen.

Dato / Date: 7. mars 1912

Sted / Place: Australia, Tasmania, Hobart

Fotograf / Photographer: ukjent / unknown

Digital kopi av original / Digital copy of original: glasspositiv, kolorert, avfotografering av rastrert repro

Eier / Owner Institution: Nasjonalbiblioteket / National Library of Norway

Lenke / Link: www.nb.no

Bildesignatur / Image Number: bldsa_NPRA0094

Hasselbacksparken skredsäkras by maj-lis andersen

8 8

Arbetet med att skredsäkra Hasselbacksparken pågår för fullt. Marken i slänten upp mot klocktornet förstärks med ett 60 tal jordskruvar mellan Hasselbacksbron och Träbron.

Skruvarna är 15 meter långa och är drivna på 30 meter långa stag som leder ned i berget.

Arbetet övervakas hela tiden av ett instrument som mäter om marken rör sig. Om rörelser uppstår skickas ett rörelselarm via sms direkt till maskinisternas telefoner.

- Vid kritiska moment har vi också en vakt som håller uppsikt över arbetet och instrumentet, säger Martin Lindmark platschef.

- Arbetet flyter på bra, det har tagit lite längre tid än beräknat eftersom vi måste vara mycket varsamma kring de gamla värdefulla träden i parken, säger Sten-Anders Olsson projektledare.

- Dessutom har arkeologerna, som deltar varje dag för att kontrollera marken innan vi gräver, nu gjort ett fynd där trappan ska byggas vilket är spännande, säger Sten-Anders.

Arbetet med slänten upp mot klocktornet beräknas vara klart om två veckor. Sedan kommer skredsäkring av muren att börja förberedas.

Det totala arbetet i Hasselbacksparken beräknas pågå under hela 2014.

The machinist by Robert Härlin

6 1

Somewhere outside Vaxholm...

Exercise TRIDENT JUNCTURE by NATO HQ MARCOM

5

A Norwegian sailor aboard HNoMS Helge Ingstad poses between the two deisel engines he maintains aboard the ship during maneuvers at sea November 6, 2018 during NATO exercise Trident Juncture. Photo: Marius Vågenes Villanger / Forsvaret

Vernepliktig har kontroll på roret under rassing

Dykkeroppdrag by Redningsselskapet

6

Skipsfører Knut Hveding setter dykkermaske på maskinist Tommy Skagen på RS «Sundt Flyer».

Exercise TRIDENT JUNCTURE by NATO HQ MARCOM

3

Sailors assigned to the engineering plant aboard Standing NATO Maritime Group One (SNMG1) ship Norwegian frigate HNoMS Helge Ingstad work with one of the main desiel engines that powers the ship on November 1, 2018 during NATO exercise Trident Juncture 2018. Photo: Marius Vågenes Villanger / Forsvaret

Vedlikehold i maksinrom på KNM Helge Ingstad

Sotengler - Novelle by Inge Boardingcard

2

Årsoppgave på Westerdals.

Jeg dro til Antwerpen. Resultatet ble denne historien om en maskinist.

Inge Kvivik

Sotengler

∞

Et menneske kan riktignok gjøre hva det vil, men det kan ikke ville hva det vil.

Arthur Schopenhauer

1

Sola er på vei opp over De Små Antiller. Vi ligger for anker i den asurblå lagunen utenfor Basse Terre på Guadeloupe og laster. Jungelen går helt ned til havet, bare avbrutt av radene bananplantasjene skaper oppe i åsene. Bananstokkene blir fraktet ut på lektere hele døgnet. Jeg har hatt 4-8 vakta, og står ved rekka med en sigarett. Hører på negerne som lemper stokker opp skutesida. Stokkene er pakket i halm og grått papir, så bananene får ligge og modne som de skal. Fra lekterne løftes de for handemakt over på trestillinger langs skutesida. Nederste stilling er breiest, så blir de smalere å smalere til de når luka. Negerne vipper hver bananstokk opp over hue sitt til nestemann, som vipper videre over hue sitt til neste i en eneste lang maursti. Du hører dem fra skumring til demring og hele dagen gjennom der de står barbeint i sine kakishorts og kanskje singlet eller plastcaps. Sixfoot sevenfoot eitfoot bunch, deilait com an mewan gohome, arbeidssangen bølger utover morgenen, ut fra det morravåte skipet, over vannet mot den nå stille jungelen og stråhyttene til fiskerne. Jeg var i land i går. Byen er en jordbakke med stråhytter langs, de største nederst, mindre og mindre mot toppen hvor de til slutt ender i plantasjeutstyr og jungelstier. Det er som om de bor ute i gatene, negerne. Går du forbi, vandrer du gjennom stua deres, og de ber deg gjerne på det de har. Barna løper rundt og leker eller spør deg etter godteri. Kritthvite smil og latter. Aldri har jeg møtt humør som her. De innfødte er ikke kølsvarte som i Kongofloden, de er brunere og penere her i Vest-India. De fleste er sesongarbeidere hyret inn av selskapet. Uten Vacaro Fruit hadde der ingenting vært her, ikke dem og så visst ikke meg. Vi eies av selskapet. Eller musklene våre. Tankene kan vi som oftest ha for oss selv. Dagfolka er satt i gang av 2.maskinisten. De hoister og herjer ute på fordekket i det nye lyset. Spyler dekket og bast og papir, kakkelakker og humus renner ut spygattet og nedover den hvite skutesida. Bare to av matrosene er helt stille. De står der som to stearinlys, i fare for å bli blåst ut hvert øyeblikk. Styrbord anker heises og de er nede i kjettingrommet med hver sin krok for legge kjettingen i kveil så det blir plass til hele. De vet at om ankerspillet glepper og ti femten sjakler renner ut vil kjettingtampen brase fram og tilbake knuse alt som ikke er stålsatt der inne. Vi skal seile i morgen. Jeg og telegrafisten tar oss en tur på land igjen. De har ingen vanlige barer her, bare spisesteder som serverer alt hva man ville måtte ha. Vi tar to øl i en av hyttene. Her samles sesongarbeiderne som er ferdig med lastinga. I skyggen i hjørne sitter en gammel med et par tenner og en lut og klimprer. De er nysgjerrig på oss, vil gjerne prate. De snakker bare fransk og innfødt. Vi er for så vidt nysgjerrige på de også. Jeg kan et par strofer fransk som jeg lærte av broren min når han pugget til Frammatskolen. En av negerne tar ettervert mot til seg og spør oss om et eller annet. Vi skjønner ikke hva han sier. Jeg svarer: ’Fjellet er høyt.’ Negeren ser spørrende på oss og et par andre snur seg i vår retning. Han lurer, han spør igjen. Jeg svarer: ’Hesten løper fort.’ Rommet blir stille. Luten slutter å klimpre. Negeren ser på oss med runde øyne. Broren min og meg har språkøre og jeg lærte uttalen perfekt, men jeg kan bare tre fire setninger. ’Grisen er tjukk og feit.’ Negerne sitter å gaper, så begynner de å flire. Svære, hvite tenner. De andre rundt oppmuntrer tydeligvis førstemann. Spør han om mer, spør han om mer. Han spør igjen. Jeg peker ut på en kylling som går i bånd. ’Høna er nyttig.’ De brøler ut i latter og slår seg på lårene, det flommer i den lille hytta. Slik går det et par runder til jeg ikke kan flere strofer og må repetere meg selv. Vi hilste farvel da vi gikk. De smilte alle og vinket.

2

Vi seiler. Jeg har fått tropebyller etter landligge. Svartgule byller opp imot størrelse med ei håndflate uten fingre som må verke seg ut av kroppen. Vi har hatt stempelsjau, og jeg har måtte ligge i spylebeltet langs sylinderne. Eneste måten å komme til. Fire timer innsmurt med olje og sot som tetter porene. Det er en grisejobb, men den blir nødt til å gjøres. Hovedmotoren er en tisylindret Burmaister & Wein. 3600hest, trunkmaskin. Det betyr at stemplene går loddrett, så på stempelsjau må du løsne veiva og ta stempelet ned og ut av veivhuset. Og gjøre det reint for sot og koks og av med alle stempelringer. Går du for lenge uten å gjøre reint stempelene får du til syvende og sist veivhuseksplosjon. Det er et mareritt. I verste fall kan alle i maskinen bli drept. Tre ting forårsaker veivhuseksplosjon. For det første, en brennbar gass i veivhuset, i praksis uforbrent dieselolje fra dårlig arbeidsslag som slipper forbi slitte stempelringer ut i smøresystemet i veivhuset. For det andre, varmgang. Utslitte stempelfjærer slipper flammer fra arbeidsslaget nedover stempelet og varmer det opp, varme er lik ekspansjon og stempelet blir større. Dette skaper friksjon og ytterligere varmgang, til stemplene er glødende. For det tredje, surstoff. Oksygen. Inntreffer alle tre og du ikke har fjærbelastede lokk på veivhuset sprenger hele dritten til himmels. Vi fikk veivhuseksplosjon på en hjelpemotor en gang, lemmer og dørkplater fløy som lausblader rundt og kuttet folk i biter. Heldigvis var det natt og i rom sjø med få på vakt. Her nede i maskinmørket blir du ofte nok minnet på det gjennom dagene. Et par byller er ingenting. Det er mistanke om blindpassasjerer ombord. Chiefen og 2.maskinist og meg er rundt å lyser i maskinen. De gjemmer seg ofte oppe lags hjelpemotorene. Chiefen vitser om at vi må legge hele maskinrommet i lattergass så de begynner å flire og blotter tennene, for ellers er de jo plent umulige å se. Jeg hadde en blidpassasjer på lugaren min en gang. Han hadde gjemt seg i klesskapet og jeg merka ingenting. Helt til vi kom i rom sjø og båten begynte å rulle. Jeg lå og døste i varmen på strekktørn og plutselig slingrer en svær svart neger ut av klesskapet mitt. Jeg kvapp til og treiv bajonetten kilt fast bak senga. Jeg kunne i halvsøvne ikke fatte og begripe hva for slags monstrum det her var som kom opp av skapet mitt. Noen ganger finner vi hele familier. De står der som styrtende trekkfugler. De blir som regel sendt på land igjen, men noen, hvis de blir funnet tilstrekkelig seint som han fra klesskapet mitt, blir med over Atlanteren. Der blir de henta av polisen. Telegrafisten må melde fra til rederen og kontakte myndighetene. Vi finner ingen i maskinen denne gangen. Bare larm og maskinvarmen. Er det noen som har stukket seg vekk her, må de ha gjemt seg godt. Etter runda sjekker jeg olja på en av separatorene. Vi skifter aldri smørolje. Vi separerer ut smusset ved hjelp av sentrifugalkraft. I svære hjul blir dritten dratt ut av olja før den sendes inn i motoren igjen. Jeg drypper en dråpe smørolje på håndbaken. Hvis den drar seg ut i porene, betyr det at smørolja er nærmere fordampning og uttynnet med dieselolje. Brennstoff i smørolja betyr slitte stempelringer og fare for veivhuseksplosjon. Dråpen blir liggende som en fast rund klatt og dirrende speile verdenen min på den svette håndbaken. Ner på fyrdørken ser jeg Gerhardsen, frysemannen vår. Det er han som har ansvaret for at lasten til enhver tid holder den temperaturen den skal. Det er en fryktelig jobb, særlig her på tropene. Han er en god mann, Gerhardsen, flink i jobben. Han har vært hyret på selskapet lenge. Før han kom ombord hadde denne båten mistet masser av laster, fått rykte på seg og måtte gå med stykkgods. Men han fikk oss på skinner igjen. Selv når vi hadde freonlekkasje forrige tur. Hele maskinrommet var fullt av freon, heldigvis er det jo visst ikke så farlig, sier de. Han jobber hele tiden. Han må jobbe hele tiden. Og alene. Tåler ikke gode dager. Får han fri, har han ingenting som må gjøres, går det galt for han, sier de. Vi var i land sammen en gang. –Skål, sa han. –Mens vi kjenner hverandre. ¬Han er krigsseiler. Somme tider har jeg sett han miste seg. Det kan være en treg mutter. Han skjeller og juler på mutteren så fråden står av kjeften. Vi ser bare vekk. Litt på samme måten som når man kommer brått på en som leiter i søppeldunker. Eller hvordan vonde partier i teaterforestillinger blir oversmurt med et tynt lag latter. Han er i alle tilfeller en god frysemann, Gerhardsen, gjør jobben sin bedre enn noen.

3

Jeg sitter og spiser bananer før jeg skal tørne på vakt. Jeg har vært inne å kvartet på lasta. De er fryktelig gode, men i stokkene er det all slags kakkelakker og dritt som blir krafsende rundt i lugaren min. Vi får dønningen midtskips, men broa mener vel at det ikke er ille nok til å skifte kurs for å få dønningen i mot eller i fra. Da hadde det blitt det mindre rulling, men vi hadde mistet tid. Det er ikke så galt, men vanskelig å sove når du må passe på å ikke rulle ut av senga hele tiden. Litt gøy er det i begynnelsen, men du blir gåen av å ikke få sove. Da må du surre deg fast. Det har skjedd både på vakt og på fri. Det er slik at hvert hav har sin typiske bølgelengde. Du må enten seile en lang båt som ligger på tre bølgetopper, eller en mindre som går med og over sjøen. Hvis båtlengden ikke passer med sjøen vil du bli liggende å stampe. Er det grov nok sjø kan det bli så ille at du får problemer med å holde kursen eller får motorstopp fordi ror og propell er for ofte ute av vannet. En gang vi kom fra Europa på ballast, altså så og si tom båt, kom vi ut i en storm utenfor Azorene. Rusningsregulatoren på hovedmotoren gikk konstant på og av ettersom propellen var over eller under vann. Ned bølgedal, propellen opp, motor ruser, regulator på, opp bølgedal, propell ned, motor kveles, regulator av og sånn gikk det til vi fikk tretthetsbrudd på en aksel og treskeverket stoppet. På min vakt. Chiefen og meg klarte å få hovedmotoren i orden i den fullstendig sinnsvake slingringen. Vi bant meg fast ved oljespaken, så jeg satt og speedet ettersom hvor vi var i dønningene. Det gikk bedre, jeg kunne beregne før bølgene når motoren måtte strubes. Vi fikk to stormer og en orkan på den turen over Atlanteren. Orkanen blåste sjøen flat. Det var merkunderlig opplevelse, flatt hav. Du kunne merke det på båten, men ikke se noe. Du kunne ikke være på dekk og rutene var grå natt som dag, bare litt forskjell på lyset. Sjøen oppe i lufta. Det var med fruktbåt. Jeg vil heller komme ut for vær i fruktbåt. De tar sjøen mye bedre. De er smekrere enn tankerne. De ruller, de ruller så spillkort sklir på bordet, men de går alltid over sjøen. Fruktbåtene duver på sjøen og beveger seg grasiøst over dønningen. Oljetankerene braser gjennom bølgene nesten uten fribord. På tankerne går det ikke å være på dekk når det er sjø. Der har de stormbroer som går et par meter over dekket fra midtskips forover til broa og akterut. Er det ordentlig sjø går brottene over broene også, men blir du tatt havner du ikke over bord. Du blir bare skvett blaut. Jeg glemmer aldri å sitte i messa å kikke på matrosene når de har skeia ut og skal akterut. De står å ser an for å komme i mellom brottene. Har de tur kan de spankulere tørrskodd over, men tar de feil må de løpe som gale. Noen ganger i mye sjø blir de tatt og blir liggende klistret til rekkverket. Når messejentene skulle over går de som regel pent og sømmelig til å begynne med, vil ikke fornedre seg til å løpe helt til de ser sjøen komme og tripper fortere og fortere og fortere. De slipper å ut hvis det er ordentlig grovt vær, men vi i maskinen er utpå der når vi har fri av og til og leker med Rasmus. Det vil si oss yngre, Chiefen er vel for så vidt også for gammel for sånt, men han er for svær og feit. Gerhardsen. Nei. Slikt er borte for ham. Han er vel også for så vidt for gammel. En gang i stille vær ble vi satt til å vaske en korridor innenfor stormbroa, Gnisten og meg fant ut at jøss det var gøy å skli på det her og helte på med grønnsåpe. Vi tar mer og mer fart og sklir voldsommere for hver gang innover mot akterdekket, der hvor offiserene hadde satt ut fluktstoler og pleide å ligge og slappe av i sola. Idet jeg tar rennefart helt fra broa kom 1.styrmann og frysemannen opp leideren. Da var jeg allerede ute på glatta og med altfor mye fart blir jeg stående og se på dem mens jeg braser inn i den ene fluktstolen, så den blir pulverisert. Jeg plukker opp pinneved med ryggen til. 1.styrmann fortrakk ikke en mine. Gerhardsen så jeg smilte. Et litt vont smil, så jeg. Eller trøtt bare, ikke godt å si, jeg kan nok se mer enn hva riktig er i han. De sier han brenner brev han får, uten å åpne dem.

4

Vi har fått stopp på hovedmotoren. Chiefen og 3.maskinist ligger nede å feilsøker tett. Det er en merkelig følelse å ligge der i sjøen uten bråket og vibrasjonene fra motoren. Dead in the water, kaller yankeene det. Lydene du aldri legger merke til kommer fram. De murrer vel oppe på broa nå, tenker jeg. At sotenglene må få fingrene ut av ræva der nede. Det er det de kaller oss på dekk. Oljepsykopater og sotengler. Noen mener de har sett hai i sjøen. Vi tigger og ber stuerten om et baconstøkke. Han er gnien, men gir til slutt fra seg en halvmeter grisekjøtt. Stuerter blir ansatt for å være trange. Jo mindre de bruker på maten, jo mer ansiennitet får de. All maten ligger på samme kjøla, alt smaker likt. Og kakkelakker liker mel. Sjømannsforbundet har retningslinjer med to typer kjøttpålegg og så finner vel stuerten noe parti pent brukt kjøtt som er så seigt, det ser ikke ut som kjøtt engang. Pålegget var grått. Vi kalte det mellomlegg, som pakningene på maskinene. Jeg husker jeg var messeforstander under et landligge en gang. Vi hadde jobbet hele dagen bare for å komme opp til noe fesen formiddagsmat og det vanlige brødet med kakkelakker i. Vi fikk fatt i stuerten og treiv han i kragen. Holdt han i strupetak med beina sprellende i lufta. –Gi oss noe ordentlig mat, din makk! Jeg blir sjelden fysisk, men mat er viktig for mennesker som jobber. Det bedret det seg en stund. Kunne vi bare spist haien vi skal fiske. Offiserene skylder på at det er godt for moralen, men de blir lette på foten når fisken kommer over rekka de også. En av smørerne har alt vært nedi verkstedet og klinka til en krok, omtrent på størrelse med et mannshode, festa tre fot vaier i enden og siden tommetykt bomullstau. Vi heller no blodsørpe i sjøen og fester flesket på den nye kroken. Det kan ta lange tider før de angriper. De svømmer sakte rundt, fiskene. Rundt og rundt. Skygger i vannet. Så plutselig snur han seg på rygg og sluker agnet med den hvite buken i været. Vi fiska en gang nede på Arabiakysten. Noen på to, to og en halv meter. Hele mannskapet var som guttunger. Vi spiste de ikke, bare spretta de opp for å se hva de hadde i maven. Vi fikk drept et par stykk. Alle var glade. Men så om litt er de tilbake til kjølvannet. Tålmodig ligger de der, time på time. Skyggene i vannet. Fruktbåtene går som regel litt for raskt for dem. I seilskutetida lå de i kjølvannet i dagevis. Ukevis. Evig sulten, med sorte og hvite øyne. Vi har slengt kroken med agnet på sjøen og sitter akter i maskinmessa og drikker kaffe, da noen roper hai på kroken. Vi springer til, seks syv mann og triver tauet som løper over rekka. Så er det basketak. Det piskes opp et inferno nede i der. Det er rart med rovdyr i flokk. De hauser hverandre opp, som måker når du sløyer fisk. De blir helt ville og kommer reint til hendene på deg. Samme er det med haiene, helt til jernkroken perforerer munnviken på en så han henger fast og spenner til. Det er nå du må spytte i nevene, som min far sa. Det verste er å få han klar av vann, etter det er det ingen sak, bare å holde seg unna gapet. Vi drar alt vi makter og greier. Så lenge han har vann bak finnene er han grotesk å få has på. Han slår og vi blir slengt i dørken som når ei bikkje rister filledukker. Seks, syv mann går i dørken gang etter gang i kampen og rullingen. Du må bare aldri slippe taket. Vi får opp et par stykker. De sklir fram og tilbake på dørken i blodet og sjøgangen. Glefser og kaster seg fra side til side, men hadde det ikke vært for de grassate bevegelsene, hadde du trodd de var døde. Øynene er ganske tomme. Stirrer. Noen fullbefarne matroser taljer de opp i et par blokker etter halefinnen. Vi stiller oss opp og tar bilder. Holder oss unna kjeften. Vi spretter et par opp. De er tomme. Blodet og tenner og innvoller renner fram og tilbake, ut spygattet og nedover den hvite skutesida. Gerhardsen tar en tre fots firefire planke og kyler den fast i gapet på den ene, lårer ned og kaster fisken på sjøen igjen. Tennene brekker eller borrer seg fastere inn i planken der den svømmer seigt avsted i det rørte vannet. Frysemannen blir stående igjen ved rekka og se på at den forsvinner i dypet. Dømt til å sulte i hjel. Hatet mellom hai og sjøfolk går dypt her ute. De sier, overlevende fra skipsforlis aldri ser noen som blir spist, visst. Ligger du i vannet, kjenner du kanskje noe som kommer borti beina om natten, eller kanskje ikke. Du er vel opptatt nok med å kjempe imot trangen til å drikke saltvann og hallusinasjoner til å vite eller bry deg der ute. Fiskene har visst ofte nok med de døde og trenger ikke bakse med de det enda er liv i.

5

Gjennom ventilen min ser jeg en måke henge på vingene. Vi begynner å nærme oss Europa. Om et par dager kommer vi nok opp under land. Det er gøy å se fugler på sjøen. De setter seg gjerne ned et sted på båten og hilser på oss. En gang satt det seg en pelikan i riggen, en av de der med sånn svær pose under nebbet. Den hakka så telegrafisten holdt på å falle i dørken når han skulle klatre opp til den. De så like skremt ut begge to, både gnisten og pelikanen. Av og til kommer trekkfugler dalende ned til oss. De har mistet de andre og er utsultet og trette. De blir gjerne i noen dager til de får tilbake kreftene og kan dra videre. Den ene turen var det milliarder av kakkelakker og en fugl blei så feit han klarte nesten ikke fly videre. Jeg ligger her inntil skottet i køya på lugaren. Ligger du stille kan du ved motorduren høre folk i skottet. Det er i lyden fra de andre ombord som forplanter seg i skroget. Kanskje ligger det en luring av en blindpassasjer fra Vest-India et eller annet sted her og hører på de samme lydene som meg. Det er ikke rare sjanser for det. At Anfelt og Blindpassasjer skulle ligge her nå og vibrere inntil skottet på denne båten og høre på dette her, midt i Atlanterhavet. Det er mye det ikke er rare sjanser for. At det skal stå en fugleedderkopp rett ved skuldra mi da jeg snakker opp noen jenter i Honduras. At gnisten skal få skoene mine pusset av den lateste skopussergutten på Rambla Las Flores. At gnisten skal få seg kjæreste. At jeg skal runde det samme gatehjørnet hvor min far ble frastjålet gullklokka si i Brooklyn. At jeg skal ligge våken her sammen med just disse menneskene. At jeg skal være her til sjøs og lengte hjem til hun et sted. At jeg skal være et sted og lengte ut igjen, her til sjøs. Sjøfolk er alltid overtroiske. Jeg forstår hvorfor guttene er overtroiske. Når migrasjonen i Buenos Aires teller mannskapet i ei klynge blir det ’nueve diez once doce capitano cartorce.’ Når du lever, eller overlever hver dag, vil du vel hanke inn hva du kan av skusler til det store hyrekontoret der oppe. Aldri snakk om hester ombord, sier de. Aldri snakk om jenter ombord sier noen, men det går jo ikke. Hva skal vi ellers snakke om? Utenfor døra hører jeg veldig banking. Dype lyder hører jeg godt enda, selv om et par lyse frekvenser er forsvunnet i maskinen. Jeg åpner. Ingen der. Merkelig. Det banker igjen, som før fem seks kontante bank. Det er vel Gnisten som driver spillopper med meg. Jeg kaster meg på døra og river den opp. Ingen. Så rask er han ikke. Hva i all verden er det da? Jeg lurer ute på dekket. Det banker igjen. Jeg står som en præriehund etter lyden. En fisk! Det ligger en halvmeters fisk å spradder på dørken. Hvem har plassert den her, strategisk utenfor lugaren min? Jeg ser nærmere på den. Det er en flyvefisk. Det kan tenkes den faktisk har flydd helt opp hit, ellers kan en eller annen skøyer ha lagt den her. Jeg blir sittende å grunne på fordeler og ulemper ved å plassere den i senga til Kari, messejenta vår.

6

Vi er på vei opp Shelde mot Antwerpen og venter på å komme inn slusene. Vi får førsteprioritet nå, med ny reder og mannskap på båten, fruktbåter skal få det. Forrige eier og mannskap kom for ofte med ødelagt last, og mistet prioriteten, så når vi kom her første gangen fikk vi ikke pri. Når vi omsider kom inn viste det seg vi hadde 98% last, og vi fikk prioritet igjen. Det er vår, men det er lavtrykk og drittvær. Ikke ordentlig drittvær, bare regn og kuling og grå himmel. Vi fikk los i Vlissingen. Elver kan være verre å navigere i enn man ofte tror, selv om denne ikke føles som noen elv. Munningen er svær. Det er Rhinen, den bytter bare navn i nytt land. Vakta mi er ferdig nå, 2.maskinisten og smører kommer for å avløse. Jeg drypper dråpen smørolje på håndbaken. Den ligger der og speiler seg, til jeg tørker den av med en twistdott, går opp leideren og ut på dekk. Forut kan du se lysene fra byen i skydekket under himmelen. Her ligger målet for blindpassasjerene. Kommer de seg av båten her uten å bli knepet av havnevesenet ja så blir livet en dans på roser. Bare vi kommer oss dit, så skal det bli liv i Bahia. Der skal vi starte på nytt. Bare seile et par år til, nå, så skal vi hjem. Så har jeg masse penger som jeg ikke har brukt opp. Så kommer jeg hjem i skreddersydd dress og frakk. Så treffer jeg kanskje hun fra nabogrenda igjen. Jeg må bare gjøre meg ferdig her. Sånn flyr tanker. Sånn flyr i vertfall mine. Særlig nå, vi driver å maler en av hjelpemotorene, du blir helt surrete i hue. Malingen tørker fra du har dyppa den i spanna til den er oppe på veggen. Håpløst, vi må blande den ut i tynner og det blir gass av det i lengden. Den gir en ganske behagelig følelse, men du må passe deg, det er farlige greier. Jeg koier røyken på rekka og knipser den i sjøen. Som om sjøen var brennbar. Av og til gjør man ting ikke fordi det er fornuftig, men fordi det faller seg slik. Kall det vane. Kall det noe annet. En gang vi dreiv å vaska besvimte jeg inni en startlufttank. Formannen hadde nok mistanke om at det var farlig. Han sa en skulle inni og en utenfor, men vi tok ikke det som noen advarsel. Tankene må tåle kollosalt høyt trykk, altså er mannlukene laget så små som mulig. Jeg gikk nedi, jeg var tynnest. Jeg måtte entre med skeive skuldre for å komme ned. Vi la en pressluftslange inn på for å prøve å få vekk gassen og det kjentes greit ut der med luften i ansiktet. Til jeg mistet førligheten i hendene og forsto jeg var i ferd med å slokne. Jeg husker et lys og at jeg kastet meg mot det. Smøreren så hendene mine ligge ut av mannluken. De fikk folk til og halte og dro for å få meg ut. Legen sa det var dette som startet hjertet mitt igjen. Det var tri. Vi bruker trikloretylen til avfetting. En stund etter dette, da vi hørte om den forrige stuerten, forsto vi hvorfor formannen visste det var farlig. Den forrige stuerten fant ut han skulle prøve å vaske dressen sin i tri. Det gikk fint, dressen ble rein. Han hang den til tørk i døråpningen, tok seg en lur for aldri å våkne. Det brukes visst som narkose ved operasjoner har jeg hørt. Vi lærte ikke om bruksfarer på maskinistskolen, bare om de stoffene man dør av øyeblikkelig. Jeg prøver å holde meg unna tri som best jeg kan. Det er noe svineri. Jeg hører på havdonen som kommer over land fra lavtrykkene ute i sjøen. Atlanteren pleier å være ganske rolig på denne tiden av året, eller det er vel hipp som happ. Noen ganger rolig, andre ikke. Vi tror vi finner maler. Normaler. Alt annet blir avvik fra normaler, men det hjelper så fint lite hvis akkurat det avviket er oppå deg. Vi skal se mønstre, også når ikke de finnes. Vi tror på oss selv. Mennesket. Med våre hunder og middagselskaper, roser i hagen og leker på loftet. Vi er små. Jeg var så gammel da jeg forstod det og det var godt å bli litt yngre igjen. Jeg lurer noe grassat på situasjonen som utspant seg på lugaren til Kari da hun fant flyvefisken. Jeg kan jo ikke akkurat bare spørre. Om et par timer er det høyvann så slusene åpnes. Her har de satt havnebassenget til høyvann. Hadde de ikke hatt sluser ville vel halve havna stått nesten tørr ved lavvann. Byen brer seg ut, vi glir sakte nærmere lysene og snart farger de også vår himmel. Vi kaster anker utenfor slusa. Drønnene fra kjettingen som løper ut og pisker fra side til side inni kjettingrommet kan høres kilometer unna. Vadefugler skremmes opp og flyr med sine klagende skrik over hodet.

7

Jeg befinner meg litt forspist på en restaurant i Antwerpen og drikker brennevin etter maten. Stemningen er som normalt høy etter landkjenning. Folk begynner å bli fulle. Noen av oss har vært på kino og sett Rock Around the Clock med Alan Freed og Lisa Bell. Da musikkscenene kom reiste en bråte ungdommer seg og begynte å danse rundt i midtgangen. Jeg har aldri sett på maken. Jentene går i trange bukser. Som Chiefen så intrikat påpeker, har de ei kvise på ræva ser du det. Guttene her kler seg i lysegrønne dresser og ringer og spjåk. Tidene forandrer seg. Eller tiden går fra deg. Jeg ser de flirende sesongarbeiderne i hytta i Vest-India for øynene med de fjerne drønnene fra skipspropellene ute på Shelde i ørene. Når sjøen blir grunnere støter propellvannet mot bunnen, kommer ikke vekk ordentlig og skaper resonans. Du kan høre det gjennom hele natten i Antwerpen, hvis du hører etter. Når vi gikk inn slusa og matrosene skulle legge kjettingen i kveil, fant de kjettingrommet seende ut som et slakteri. Blodet og tenner og innvoller rant fram og tilbake, ut spygattet og nedover den hvite skutesida. De la kjettingen i den ferske eimen for at vi ikke skulle bli forsinket inn med lasta. Så spylte de rommet fra tak til gulv. Rester ligger igjen klemt fast under kjettingen. Vi vet det ikke er en av oss. Ikke ut fra sølet, alle ser like ut inni, men fordi mannskapet er alle man alle. Matrosene har satt seg i baren med frysemannen og linet opp hver sin lille sti av whiskyskudd. Gnisten fikk inn beskjed fra rederen i dag. Selskapet var visst fornøyd med charten. 96% last og ingen stormer. Kaptein og styrmenn fikk den vanlige bonusen under bordet. Vi på dørken hører aldri noe fra selskapet som charter oss. Vi er her, de er der. Vi er en verdifull papirlapp på kontoret. Ferden går videre i skipperkvarteret, inn på en bar. Her er det sirkus. Gnisten og meg setter oss i baren og blir vitne til et par som dulter borti sjømannspresten. De er på vei ovenpå og presten prøver iherdig å overbevise dem om at de må gifte seg først. Karen ser i utgangspunktet veldig negativ ut til dette, men under bastant press fra prest og jente, det virker som jenta gir utslaget, hun visker han i øret, går han med på avtalen. Han blir stående å vinke på bartenderen. Mannskapet vårt er spredt ut over alle hauger, du ser noen i ny og ne i mylderet. Utpå natten når vrimmelen hadde lagt seg og jeg skulle til å gjøre samme, kommer frysemannen inn igjen. Han setter seg ved siden av meg i sofaen og tar tak i et tilfeldig glass. Øynene er ganske tomme. Han sier noe jeg ikke forstår og blir sittende. Jeg blir sittende selv, flaut å gå når han nettopp kom, selv om han kanskje ikke husker det i morgen. Jeg lurer på hva han har opplevd i sitt liv, men jeg vil ikke spørre. Jeg ville vel ikke kunne få noe svar. Jeg tenker på han og meg. At vi er like på mange sett, at jeg har respekt for han. Men også en slags medynk. Dette uroer meg.

Så kommer han til et øyeblikk. Han ser seg rundt, ser meg. Hever glasset. Jeg husker det, jeg vet ikke hva han sa, men det betyr ingen verdens ting. Hva jeg hørte er det som betyr noe.

–Skål, Anfelt.

Du vet det at.

Du møter mange historier.

Historier som alle... de krever hver til seg en del av deg. Forstår du?

....

Historiene får liv. Igjennom hvert øyeblikk du er til.

Og, du vet, de sier.

Hvert øyeblikk du er til, blir til ild.

Og lyser når du drar.

Og så flirer han og vifter med handa. –Det er bare piss. Han drikker ut.

Snart dupper han med hodet, og litt etter røsker han med seg en potteplante og forsvinner inn i lokalet.

Jeg sitter igjen, med brennevin i et støvete glass. Han skonset meg da han gikk. En dråpe sprit landet på håndbakken min. Den ligger der. Trekker ut i porene og speiler verdenen min.

Epilog:

Anfelt gikk i land for godt og stiftet familie.

Han fikk aldri vite hva som hendte da Kari oppdaget flyvefisken.

Gerhardsen endte sine dager på et sanatorium i utkanten av Antwerpen. Han fortsatte med hule kinnbein å brenne brevene han fikk. Da han døde våknet pasienten i senga overfor. Han sto opp og sa ifra til betjeningen. De flyttet ut liket midt i natten og satte inn ny pasient til de andre våknet. Gerhardsen var så borte. Lik som brevene han brente. Og asken ble båret ut i stål slik at den ikke skulle ulme og ta fyr igjen.

Mox-Næss Bokhandel / Olav Tryggvasons gate by Municipal Archives of Trondheim

Format: Lysbilde i farge, positiv

Dato / Date: ca. 1980

Fotograf / Photographer: Trondheim kommune, Tekniske etater/Trondheim byarkiv

Sted / Place: Olav Tryggvasons gate 13 og 14, Trondheim

Google Street View: goo.gl/maps/U5ZjQ9k3rvH2

Eier / Owner Institution: Trondheim byarkiv, The Municipal Archives of Trondheim

Arkivreferanse / Archive reference: Tor.H47.B57.F27139

Mathesongården i Olav Tryggvasons gate 14, arkitekt Karl Norum (1852-1911), bygget påbegynt 1896 og ferdigstilt 1898. Byggherre var kjøpmann Jacob Matheson og firmaet Jacob Matheson drev manufakturhandel her inntil firmaet opphørte i 1947. Mathesongården ble kåret til Trondheims vakreste hus i 1997. Thor Moxnes, kjent fotballspiller fra Freidig og landslaget, etablerte bokhandel i gården i 1953 sammen med Lars Næss, og firmanavnet ble Mox-Næss Bokhandel. Thor Moxnes og Lars Næss kjøpte gården i 1964. Eiendomsinvestor Ivar Koteng og Reitan Invest kjøpte gården for 26 millioner kroner i juni 2000, og samtidig ble bokhandeldriften overdratt til Olaf Norlis bokhandel i Oslo og Lauritzen bokhandel i Drammen; senere kjent som Norli Libris-konsernet. De nye eierne av bohandelen fikk sikret seg 10 års leierett i lokalene, men i dag (2018) drives det ikke lenger bokhandelvirksomhet i gården.

[Adresseavisen 2000]

Om firmaet Jacob Matheson:

Firmaet grundlagdes den 19de Oktober 1852 af Brødrene Jacob og Christian Matheson. Den 1ste Februar 1896 traadte Jacob Matheson, og den 1ste Maj samme Aar Christian Matheson ud af Forretningen, som overtoges af Broderen Valdemar og Sønnerne Christian junior og Birger Matheson. Jacob Matheson afgik ved Døden den 10de Marts 1897, og Christian Matheson sen. den 25de April 1902.

Forretningen, beliggende i Olaf Trygvesons Gade No. 14, omfatter alle Slags Manufakturvarer en detail, og de store rummelige Lokaler i den monumentale Bygning er inddelt i 6 Afdelinger med hver sin Afdelings-chef, nemlig: I 1ste Etage for Kjoletøier, Modeartikler og Herreartikler, 2den Et. Overtøi, Møbelstoffe, og i Kjælderetagen Linoleum og Gulvtæppetøier.

I Konfektionsfabriken for Kjoler og Kaaber, med Bestyrerinde for hver Afdeling, arbeider op til 30 Syersker. I Salgslokalerne sysselsettes 10 Damer og 12 Herrer foruden Cheferne, og desuden er der ansat Maskinist for det elektriske Lysanlæg og Centralopvarmingen, Dreng og 2 Bud.

Brødrene Matheson, Sønner af Kjøbmand Ove Christian Matheson død 1857, startede den første Specialforretning i Manufakturvarer i Trondhjem, hvilket dengang var noget nyt, da alle andre Manufakturforretninger i Byen var kombineret med Kolonial. Fra Begyndelsen af var der kun 1 Betjent. Firmaet er vel kjendt over hele det nordenfjeldske Norge, hvor det nyder stor Anseelse og har oparbeidet sig en større Kundekreds.

Udlandet besøges aarlig regelmæssig Vaar og Høst for at kunne følge med alle Fremskridt og nyt inden Branchen.

Slegten Matheson skriver sig fra Skotland, og man følger den tilbage til Clan Mathgamna, hvilket Navn gjennom Tiderne har undergaaet Forandringer til Mathewson og Matheson. Clanen kan paavises at stamme fra Olaf den Hellige. Under 30-Aars Krigen finder vi Oberst George Matheson, som i Spidsen for en skotsk Brigade kjæmpede paa Gustaf Adolf's Side. En Slægtning af ham, som medfulgte, blev tilbage i tysk Krigstjeneste og af hans Efterkommere kom en over Danmark til Norge.

Slægtens norske Stamfader var Jacob Matheson, som døde i 1725 som Kommandant paa Kongsvinger Fæstning. En Efterkommer af samme Navn deltog i Overrumplingen af Svenskerne på Norderhov.

Det beror paa en Feiltagelse, naar det antages at Familien Matheson kom til Norge med Sinclairtoget.

Lige indtil Midten af forrige Aarhundrede tilhørte de fleste af Familien Matheson den militære Stand, og flere naaede op til de høieste Stillinger.

[Richter 1906]

Kilder:

J. Richter: Det gamle og det nye Trondhjem (Kristiania 1906) s. 33-35 (195-197)

Adresseavisen (30.06.2000) s. 18: 'Trondheims vakreste bygg solgt for 26 mill.'

Kraftstationen 1984 by Janerik Sundh

Kraftstationen, Skogsholm strax utanför Skogsryd. Min morfar var maskinist här. De var 3 maskinister som jobbade i skift.

Kraftstationen 1984 by Janerik Sundh

Kraftstationen, Skogsholm. På 2:a vån. bodde mormor och morfar. På första våningen bodde Gustafsson. Den 3:e maskinisten Weström hade ett rum här och bodde annars i Skogsryd.

Rekruttering av ny RS-maskinist på Ragnar Stoud Platou by Redningsselskapet

Sendt inn av Erik Bustgaard

Mox-Næss Bokhandel / Olav Tryggvasons gate 14 by Municipal Archives of Trondheim

Format: Lysbilde i farge, positiv

Dato / Date: Ukjent

Fotograf / Photographer: Trondheim kommune, fra Tekniske etaters samling / Byarkivet

Sted / Place: Olav Tryggvasons gate 14, Trondheim

Oppdatert / Update: 05.04.2017 [Fotograf], 08.08.2018 [informasjon om Mox-Næss Bokhandel og manufakturfirma Jacob Matheson]

Google Street View: goo.gl/maps/xEd3yYkJxML2

Wikipedia: Olav Tryggvasons gate (Trondheim)

Eier / Owner Institution: Trondheim byarkiv, The Municipal Archives of Trondheim

Arkivreferanse / Archive reference: Tor.H47.B57.F27082

Mathesongården i Olav Tryggvasons gate 14, arkitekt Karl Norum (1852-1911), bygget påbegynt 1896 og ferdigstil 1898. Byggherre var kjøpmann Jacob Matheson og firmaet Jacob Matheson drev manufakturhandel her inntil firmaet opphørte i 1947. Mathesongården ble kåret til Trondheims vakreste hus i 1997. Thor Moxnes, kjent fotballspiller fra Freidig og landslaget, etablerte bokhandel i gården i 1953 sammen med Lars Næss, og firmanavnet ble Mox-Næss Bokhandel. Thor Moxnes og Lars Næss kjøpte gården i 1964. Eiendomsinvestor Ivar Koteng og Reitan Invest kjøpte gården for 26 millioner kroner i juni 2000, og samtidig ble bokhandeldriften overdratt til Olaf Norlis bokhandel i Oslo og Lauritzen bokhandel i Drammen; senere kjent som Norli Libris-konsernet. De nye eierne av bohandelen fikk sikret seg 10 års leierett i lokalene, men i dag (2018) drives det ikke lenger bokhandelvirksomhet i gården.