M24 Chaffee Light Tank
Photographed at Farsund in Norway in 1954 by my father is this example of an American-built M24 Chaffee light tank.
Initially designed by the Americans as a replacement for the M3/M5, the armour was kept light, with the glacis plate only 25mm thick (but sloped at 60° from the vertical). A new lightweight 75mm gun was developed. The design also featured wider (16 inch) tracks and torsion bar suspension. It had relatively low silhouette and a three-man turret.
Between the first pilot vehicle's production in 1943 and the end of production in August 1945, 4,731 M24s had left the assembly lines. In WWII, the first 34 M24s reached Europe in November 1944 and 17 each were issued to F Company, 2nd Cavalry Reconnaissance Battalion and F Company, 42nd Cavalry Reconnaissance Battalion (both in the 2nd Cavalry Group (Mechanised)). During the Battle of the Bulge the following month, these units were rushed to the southern sector. But by the end of the war many armoured divisions were still mainly equipped with the M5.
Reports received prior to the end of hostilities were generally positive. Crews liked the improved off-road performance and reliability, but were most appreciative of the main gun, as a vast improvement over the 37mm. The M24 was not up to the challenge of fighting German tanks, but the bigger gun at least gave its crews a chance to fight back when it was required. The light armour made it vulnerable to virtually all German tanks, anti-tank guns, and hand-held anti-tank weapons.
In the Korean War M24s were the first US tanks to fight North Korean T-34-85s. The M24 fared poorly against these much better-armed and armoured medium tanks but were more successful later in the war in their reconnaissance role, supported by heavier tanks such as the M4, M26, and M46. France employed its M24s in Indochina in infantry support missions, with good results, including 10 air-delivered to Dien Bien Phu. France also deployed the M24 in Algeria.
The last time the M24 is known to have been in action was in the Indo-Pakistani War of 1971, where some 66 Pakistani Chaffees stationed in Bangladesh were easy prey for Indian Army T-55s, PT-76s, and anti-tank teams. Norway upgraded some its in the 1970s, installing a 90mm French gun, modern fire controls, and a diesel engine which served on until 1992-93. The Uruguayan Army apparently still has over a dozen still in service today.
Fotografert på Farsund i Norge i 1954 av min far er dette eksempel på en amerikansk - bygde M24 Chaffee lys tank .
Opprinnelig utviklet av amerikanerne som en erstatning for M3/M5 , ble rustning holdt lys , med Glacis plate kun 25mm tykk ( men skrå ved 60 ° fra loddrett) . En ny lette 75mm pistol ble utviklet . Utformingen også omtalt bredere ( 16 tommer) spor og torsjonsfjæring . Det hadde relativt lav silhuett og en tre-manns turret .
Mellom det første pilot bilens produksjon i 1943 og slutten av produksjonen i august 1945, hadde 4731 M24s forlatt samlebåndet. I andre verdenskrig, de første 34 M24s nådde Europa i november 1944 og 17 hver ble utstedt til F Company, andre Cavalry Reconnaissance Battalion og F Company, 42nd Cavalry Reconnaissance Battalion (både i andre Cavalry Group (Mekanisert)). Under slaget ved Bulge i påfølgende måned , ble disse enhetene stormet til den sørlige sektoren. Men ved slutten av krigen mange pansrede divisjoner var fortsatt hovedsakelig utstyrt med M5.
Rapporter mottatt før slutten av fiendtlighetene var generelt positive. Mannskaper likte bedre off-road ytelse og pålitelighet, men var mest pris på de viktigste våpenet, som en enorm forbedring over 37mm. Den M24 var ikke opp til utfordringen med å bekjempe tyske stridsvogner, men jo større pistol minst ga sine mannskaper en sjanse til å slå tilbake når det var nødvendig. Lyset rustning gjort den sårbar for praktisk talt alle tyske stridsvogner, anti-tank våpen og håndholdteanti-tank våpen.
I Koreakrigen M24s var de første amerikanske stridsvogner for å bekjempe nordkoreanske T- 34-85s. Den M24 gikk dårlig mot disse mye bedre bevæpnede og pansrede middels tanks, men var mer vellykket senere i krigen i sin rekognosering rolle, støttet av tyngre stridsvogner som M4, M26, og M46. Frankrike ansatt sin M24s i Indokina i infanteristøtteoppdrag, med gode resultater, inkludert 10 luft levert til Dien Bien Phu. Frankrike har også rullet ut M24 i Algerie.
Den siste gangen M24 er kjent for å ha vært i aksjon var i den indo-pakistanske krigen i 1971, der noen 66 pakistanske Chaffees stasjonert i Bangladesh var et lett bytte for indiske Army T-55s , PT-76s , og anti-tank lagene. Norge oppgradert noen sin i 1970, installerer en 90mm fransk pistol, moderne brannkontroller, og en dieselmotor som serveres på inntil 1992-1993. Den uruguayanske Army har tilsynelatende fortsatt over et dusin fortsatt i tjeneste i dag.
M24 Chaffee Light Tank
Photographed at Farsund in Norway in 1954 by my father is this example of an American-built M24 Chaffee light tank.
Initially designed by the Americans as a replacement for the M3/M5, the armour was kept light, with the glacis plate only 25mm thick (but sloped at 60° from the vertical). A new lightweight 75mm gun was developed. The design also featured wider (16 inch) tracks and torsion bar suspension. It had relatively low silhouette and a three-man turret.
Between the first pilot vehicle's production in 1943 and the end of production in August 1945, 4,731 M24s had left the assembly lines. In WWII, the first 34 M24s reached Europe in November 1944 and 17 each were issued to F Company, 2nd Cavalry Reconnaissance Battalion and F Company, 42nd Cavalry Reconnaissance Battalion (both in the 2nd Cavalry Group (Mechanised)). During the Battle of the Bulge the following month, these units were rushed to the southern sector. But by the end of the war many armoured divisions were still mainly equipped with the M5.
Reports received prior to the end of hostilities were generally positive. Crews liked the improved off-road performance and reliability, but were most appreciative of the main gun, as a vast improvement over the 37mm. The M24 was not up to the challenge of fighting German tanks, but the bigger gun at least gave its crews a chance to fight back when it was required. The light armour made it vulnerable to virtually all German tanks, anti-tank guns, and hand-held anti-tank weapons.
In the Korean War M24s were the first US tanks to fight North Korean T-34-85s. The M24 fared poorly against these much better-armed and armoured medium tanks but were more successful later in the war in their reconnaissance role, supported by heavier tanks such as the M4, M26, and M46. France employed its M24s in Indochina in infantry support missions, with good results, including 10 air-delivered to Dien Bien Phu. France also deployed the M24 in Algeria.
The last time the M24 is known to have been in action was in the Indo-Pakistani War of 1971, where some 66 Pakistani Chaffees stationed in Bangladesh were easy prey for Indian Army T-55s, PT-76s, and anti-tank teams. Norway upgraded some its in the 1970s, installing a 90mm French gun, modern fire controls, and a diesel engine which served on until 1992-93. The Uruguayan Army apparently still has over a dozen still in service today.
Fotografert på Farsund i Norge i 1954 av min far er dette eksempel på en amerikansk - bygde M24 Chaffee lys tank .
Opprinnelig utviklet av amerikanerne som en erstatning for M3/M5 , ble rustning holdt lys , med Glacis plate kun 25mm tykk ( men skrå ved 60 ° fra loddrett) . En ny lette 75mm pistol ble utviklet . Utformingen også omtalt bredere ( 16 tommer) spor og torsjonsfjæring . Det hadde relativt lav silhuett og en tre-manns turret .
Mellom det første pilot bilens produksjon i 1943 og slutten av produksjonen i august 1945, hadde 4731 M24s forlatt samlebåndet. I andre verdenskrig, de første 34 M24s nådde Europa i november 1944 og 17 hver ble utstedt til F Company, andre Cavalry Reconnaissance Battalion og F Company, 42nd Cavalry Reconnaissance Battalion (både i andre Cavalry Group (Mekanisert)). Under slaget ved Bulge i påfølgende måned , ble disse enhetene stormet til den sørlige sektoren. Men ved slutten av krigen mange pansrede divisjoner var fortsatt hovedsakelig utstyrt med M5.
Rapporter mottatt før slutten av fiendtlighetene var generelt positive. Mannskaper likte bedre off-road ytelse og pålitelighet, men var mest pris på de viktigste våpenet, som en enorm forbedring over 37mm. Den M24 var ikke opp til utfordringen med å bekjempe tyske stridsvogner, men jo større pistol minst ga sine mannskaper en sjanse til å slå tilbake når det var nødvendig. Lyset rustning gjort den sårbar for praktisk talt alle tyske stridsvogner, anti-tank våpen og håndholdteanti-tank våpen.
I Koreakrigen M24s var de første amerikanske stridsvogner for å bekjempe nordkoreanske T- 34-85s. Den M24 gikk dårlig mot disse mye bedre bevæpnede og pansrede middels tanks, men var mer vellykket senere i krigen i sin rekognosering rolle, støttet av tyngre stridsvogner som M4, M26, og M46. Frankrike ansatt sin M24s i Indokina i infanteristøtteoppdrag, med gode resultater, inkludert 10 luft levert til Dien Bien Phu. Frankrike har også rullet ut M24 i Algerie.
Den siste gangen M24 er kjent for å ha vært i aksjon var i den indo-pakistanske krigen i 1971, der noen 66 pakistanske Chaffees stasjonert i Bangladesh var et lett bytte for indiske Army T-55s , PT-76s , og anti-tank lagene. Norge oppgradert noen sin i 1970, installerer en 90mm fransk pistol, moderne brannkontroller, og en dieselmotor som serveres på inntil 1992-1993. Den uruguayanske Army har tilsynelatende fortsatt over et dusin fortsatt i tjeneste i dag.