Back to photostream

არტურ რემბო, „პირადი მიმოწერა“; Arthur Rimbaud, „Correspondance personnelle“

წყლის ზედაპირზე, სად მნათობი არის დარაჯი,

თეთრად ტივტივებს ოფელია, როგორც შროშანი,

ტივტივებს ნაზად, გახვეული გრძელ სუდარაში…

– შორით კი, ტყეებს ჟრიამულში გააქვთ დრო-ჟამი.

 

საუკუნეებს ჩაუვლია, რაც ოფელია

მრუმე დინებას მარმარილოს ფანტომად მიაქვს,

რაც მისი ნაზი შეშლილობა წყალს მოფენილა

და სევდის რომანსს უზიარებს საღამოს ნიავს.

 

არტურ რემბო, „ოფელია“ (ნაწყვეტი)

(ბაჩანა ჩაბრაძის თარგმანი)

 

+++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++

 

Sur l'onde calme et noire où dorment les étoiles

La blanche Ophélia flotte comme un grand lys,

Flotte très lentement, couchée en ses longs voiles...

- On entend dans les bois lointains des hallalis.

 

Voici plus de mille ans que la triste Ophélie

Passe, fantôme blanc, sur le long fleuve noir

Voici plus de mille ans que sa douce folie

Murmure sa romance à la brise du soir.

 

Arthur Rimbaud, „Ophélie“

2,680 views
43 faves
2 comments
Uploaded on September 24, 2019
Taken on September 21, 2019