Nirvana, skritt for skritt

Av Kari Gjæver Pedersen.

 

Jeg er ikke asket. Jeg er prinsessen på erten og jeg har dratt tre vatterte futon sovematter ut av skapet i stedet for én, for at det skal bli litt mindre stivt under meg. Jeg føler meg som en pingle, men siden hodeputen er stappet med harde riskorn, er smertenivået i balanse. Ellers er estetikken en nytelse. Gulvet er dekket med stråkledde tatamimatter. Veggene ut mot hagen er av tandert treverk og papir. Vi trenger ikke å skyve dem til side for å høre lyden fra vannet som renner gjennom tempelhagen. Skjønnheten er fysisk.

 

Munken slår på den store skålklokken. Det tidlige morgenlyset og den svale luften siver inn gjennom tempelvinduet som er åpent. Der utenfor står pilegrimene og messer sine sanger gjennom dagene. Der skriver de sine lapper med navn og adresse og gode ønsker for seg selv eller sine nærmeste. Deretter slår de med det tykke hampetauet slik at knuten øverst treffer gongonen. Gudene må våkne. Være med. Høre at det er besøkende som vil samtale med dem. Men akkurat nå er det stille, bortsett fra knirkingen i leddene mine. Klokken er 05.30 om morgenen. Vi tre norske veksler blikk som lurer på hvordan det er fysisk mulig å sitte så rolig på knærne sååå lenge. Vi sloss med kroppene våre i stillheten foran Buddhaen. Jeg bestemmer meg for å kapitulere og la den vonde ryggen fra i sommer få hvile mens jeg mediterer. Christine og Gjertrud er kommet til samme konklusjon ser jeg. Men de japanske gamle, som alle minst må være 70, holder stilen helt ut. Sukk.

 

Vi er i et zen-buddhistisk tempel på Shikoku. En sydlig øy i Japan kjent for sin tradisjonsrike pilegrimsmarsj. Den går i en litt ujevn sirkel rundt hele øya, fra tempel 1 til tempel 88 før man avslutter på tempel 1 igjen. Marsjen er lagt opp i navnet til Kukai eller Kobo Daishi som han nå kalles, en legendarisk munk som innførte den esoteriske zen-buddhistiske retningen Shingon til Japan på 700-tallet. Shingon betyr Sanne Ord, og er en oversettelse av sanskrituttrykket Mantrayana. Shingonlærens hovedidé er at det finnes tre mysterier: Det fysiske, det mentale og ordene, og at man kan oppnå Nirvana i dette livet gjennom hver enkelt del. Mysteriene i det fysiske når man via kroppens bevegelse i meditasjon, mysteriene i det mentale er knyttet til måten man søker sannheten på, og mysteriene i ordene blir overlevert gjennom Buddhas sanne tale. Kobo Daishi ble født på Shikoku, og døde på Mount Koya der han også hadde grunnlagt skolen sin. Tempelet på Mount Koya hører også med i pilegrimsvandringen i den forstand at man skal besøke det etter at den sirkulære vandringen er fullført.

 

Vi er tre jenter som har bestemt oss for å gjøre denne reisen. Vi er ute etter å oppleve hva som skjer på det indre planet når vi går målrettet over en lengre periode. Totalt tar reisen mellom seks og åtte uker.

 

Til begynnelsen.

Klokken er fem om morgenen og det er kaldt i Tromsø. Og det kan jeg love - det er ikke lett å beregne om du trenger langermet eller kortermet t-skjorte i morgen når kroppen er is og hodet ikke skjønner hva varme er. Jeg gjør noen valg jeg skal angre på, møter de andre i Oslo og så drar vi avgårde. Flyturen blir et lite helvete i dårlig luft og elendig beinplass. Jeg leker gummidame og sitter med bena oppå bordet, oppi setet, under setet, jeg ormer meg fra Vesten til Østen, jeg blir trøtt og sur. Men det går. Men bussen fra flyplassen i Osaka til Shikoku er grei. Japanerne har SYSTEM. Alt funker.

 

Vi går av på holdeplassen. Luften er som varm grøt. En proper, men ualminnelig hjulbent forretingsmann i uklanderlig dress blir møtt av en like uklanderlig mann i skjorte og bukse som kommer for å bære vesken hans. Vi ser langt etter dem. En tjener. Tenk det. Men ingen kommer for å bære sekkene våre. Vi ser på anvisningene. Vi ser på landskapet. Vi begynner nølende å flytte på oss. Foreløpig skal vi bare finne utgangstempelet hvor vi skal utstyre oss. Rekvisittene som pilegrimene går i, er nemlig en viktig del av det hele. Den hvite jakken som du stempler i hvert eneste tempel, den spisse hatten som beskytter mot sola, og så stokken med innskrift, tøyhåndtak og bjelle som er symbolet for at Kobo Daishi går ved din side og passer på deg. Vi dropper hatten som hører til fordi den kjennes stiv og rar, vi dropper de hvite buksene, gamasjene og skoene, fordi de ser upraktiske ut. (De er stygge). Så kjøper vi et kart som ser ut som det er tegnet for Pokemón og så er vi klare.

 

I gang.

Vi synes vi ser rare ut. Men som henroer som pilegrimene kalles, får vi all den hjelp og oppmerksomhet vi måtte trenge underveis. Vi får honsen (pilegrimsgaver med mat, kaker, småsaker, hjelp, smil, te, kaffe og så videre). Vi får svar på spørsmål, mye latter, mye glede, mye vennlighet. Og mange nysgjerrige blikk. I de kommende ukene skal vi bare møte én vestlig pilegrim til, en ung gutt på noenogtyve fra Wisconsin, men det vet vi ikke ennå. Altså: Vil vedkommende som kalte denne marsjen en turistfelle, vennligst spise i seg ordene sine ganske øyeblikkelig.

 

Morgen, kveld, morgen, kveld, morgen, kveld. Vi går. Vi holder det vi synes er et høyt tempo. Vi bruker øynene hyperaktivt. Det står skilt langs veien, men kun på japansk, så dem skjønner vi ingenting av. Vi kan utelukkende lese de hvite Henrosymbolene med bilde av en rødmalt mann med stav og hatt. Pluss at Christine mestrer å si goddag, gokveld, tradisjonelt varmt bad, salgsmaskin, middag, tempel, suppe med spaghetti og et par gloser til. De skal vise seg nyttige noen ganger. Andre ganger gjør de muligens vondt verre, tror vi, når vi ser kaoset og forvirringen de avstedkommer.

 

Templene er forbausende like og likevel ulike. Trapper, en stor port, og et område innenfor som rommer mange byginger, mange buddhafigurer, mye rennende vann, mange offersteder og mange kasser der man skal legge sine bønnelapper. Christine og jeg legger begge vår aller første gode tanke i pengekassen dessverre, men siden blir vi bedre på detaljene. Rutinen er enkel: Komme inn på plassen, vaske hendene og enden på staven, gå til hovedtempelet, legge på en mynt, legge på et ønske, si sine mantraer hvis man kan (som vi ikke kan, istedet fokuserer vi på en positiv verdi), gå til sidetempelet og gjøre det samme. Avslutte med rødt stempel i luken.

 

Boligdelen i et tempel er ellers alltid noe for seg selv. Veggene innenfor dørene er fylt med hyller der ytterskoene skal stå. På gulvet to trinn ovenfor og innenfor står tøflene og venter. De skal tas på og brukes nesten alle steder innendørs. De er 5 nummer for små til oss, men det funker etterhvert med litt konsentrasjon. Og slik subber vi daglig til Onsen. Kler av oss. Setter oss på krakkene ved de lave kranene. Vasker oss grundig med såpe og klut i fellesrommet sammen med de japanske damene. Det er rituelt. Det er deilig. Det er avslappende. Så går vi opp i det glovarme fellesbadet. Sitter til vi er møre. Matte. Slappe. Tørker oss. Den første dagen veier vi oss også, (men det slutter vi med). Så tar vi på yuccata (innekåpe i bomull). Tøfler. Går (såvidt oppreist) til middag. Spiser japansk med mange utsøkte retter. Tester alt. Bare fisken med hode og full kropp som dukker opp med jevne mellomrom, vekker litt nøling.

 

Det er uvant å gå med stav. Det er uvant med varmen og fuktigheten. Men vi venner oss til det. Vi snakker litt. Går litt. Tankene kommer og forsvinner igjen. Vi er bevisste hvor vi setter bena, men ettersom dagene passerer, inntrer automatikken. Det blir en rytme. Kroppen lager sin egen jevne dans. Vi passerer tempel for tempel. De er alle ulike, men én ting er slående. De ser alle ut som de kunne stått i Gudbrandsdalen. En velvillig sjel informerer oss om at Japan er det landet i verden sammen med Norge som har flest bevarte middelalderbygninger i tre. Jeg tenker mye på hvordan slike likheter kan fremtre på to så forskjellige steder i verden. Er det tilfeldig? Har det med materialet å gjøre? Her det med menneskets generelle utvikling å gjøre? Hodet mitt rommer det ikke. Jeg må la det fare.

 

Verden siger forbi. Rismarker, busker, små lokale butikker, godteri som er søtt ut, men som er surt, bokser med iskaffe, flasker med Kirin beer, avanserte massasjestoler, svarte slanger, dobbeltdekkede svarte sommerfugler og digre edderkoppnett. Og oss da. Vi legger merke til hverandres særegenheter, flirer, leser, sovner, våkner, kler oss, går til frokost, går, går. En sportsjournalist slår følge. Han er også pilegrim og har gjennomintervjuet oss på fingerspråket og tatt bilder uten at vi har skjønt det. Han øyner et scoop til avisen i Osaka. Og imens passerer vi bensinstasjoner, ser koner i kyser på markene, hører rare fugler, vasser i elver, finner små shinto-templer i skogen. De bygges og blir stående til naturen tar dem tilbake. De er fine å tisse bak. Vi satser på at vi er natur vi også.

 

Og annet?

Vi opplever den sovende Buddha, en trefigur som Kobo Daishi selv skar ut på 700-tallet, vi havner på en landeveiskafe som også er en ekkel dyrehage. Det var et brudd med det perfekte, det vakre, det estetiske. Hvor er David Lynch? Akk, ingen steder. Så er vi på track igjen. Vi går gjennom landsbyer, passerer gjennom livet, husker episoder fra barndommen, husker ergrelser, gleder, forpliktelser, kjenner irritasjonen i hodet, i magen, graver i tankemønstrene, snakker om lagrede følelser som bryter gjennom fordi hverdagen er langsom. Skritt for skritt. Vi går i skogen, vi går opp mot høydene, passerer store områder med bambus under et grønt teppe av himmel. Vidunderlig grøntvakkert. Sover på en ryokan. Der er spa-himmelen. Vi spaer oss gjennom aftenen med hver vår øl i hånden og går på nettet og ser oss selv der på reisenettsiden, og drømmer rare drømmer om livet om natten.

 

Så er det en sen kveld. Vi er trøtte og slitne. Vi gjør som vi pleier før vi går til spisesalen. Der blir det stort oppstuss. Gjertrud har kommet inn på tatamimattene med tøfler! Gud forby. Eller Buddha. Eller noen. Serveringsdamen kommer ilende i sokkelesten og inndrar skotøyet. Hun rister på hodet mens hun forsvinner inn på kjøkkenet med dem. Alle de andre døgnbeboerne glaner storøyd. De er lett rystet. Vi óg. Vi skjønner at Dette Var Alvorlig. Gjertrud er blek. Tøflene ser vi ingenting mere til. Så vet vi det altså. Det store er i det lille, eller var det omvendt?

 

Idealtid?

Noen dager er lange, noen er korte. Angitt tid for distansen står på kartet, skjønner vi etterhvert. Vi bruker alltid mye mer. Det frustrerer oss. Vi teller timer, teller kilometer, henger oss opp. Henger oss opp. Opp. Blir klar over hva vi driver med. Tar pause bak et tempel og spiser maki-rolls. Finner en butikk som lager tatamimatter i en landsby. Drøfter hvordan vi skal få dem med hjem. Går videre. Kommer til en ryokan og et tempel, sover, våkner, går, har stygge varmeutslett på leggene, vann i kroppen, ser nok et tempel, ringer med den enorme klokken, kjøper et bilde av en dogud, en dame på en moped kjøper kaffe til oss, en bonde har gitt oss mandariner, en fyr kommer og tar bilder av oss. Han klikker det for. Han løper etter oss, kjører etter oss, forfølger oss i tre dager til det sprekker for den vennlige lyse (meg). Jeg krysser armene (som betyr SLUTT) og ber ham komme seg dit peppern gror, og helst litt lenger. Lite zen selvsagt, men særdeles effektivt. Borte blir han. Vi spiser den deilige frokosten som tre eldre damer sitter og venter med langs veien. Det er til å gråte av. De er så vennlige, så søte, så gavemilde at alt smelter, vi smelter, vi kan kjenne hvor åpne vi blir, hvor mottagelige, og så kommer tanken, den kommer ofte: Det blir en overgang å komme hjem. Det er ikke slik i Norge.

 

Veien hjem.

Vi går på vekta. Jeg har gått opp to kilo. Jeg tror jeg ser syner. De andre har også lagt på seg. Vi satser på at det er muskler og vann, men vi vet det er trøstepreik. Vi får beskjed om å spise mer salt og gjør det. Kroppen liker ikke å tro den tappes i varmen, da sparer den på væsken. Det er ikke bra, og man blir ikke pen av det. Vann veier forresten det også. Kuren hjelper heldigvis. Vi blir bedre. Vi tåler mer. Skrittene blir lettere. Vi går til et tempel himmelsk høyt oppe, går ned igjen til dalbunnen og opp igjen til neste tempel på neste fjelltopp. Slik er livet. Det er ikke så mye å snakke om i målt luftlinje, men så er det heller ikke kilometer denne turen kommer an på. Vi har gått oss til noe annet. Ryggen som var dårlig da jeg dro, er blitt nesten bra. Livet kjennes annerledes. Noen følelser som var forvirrende er plassert og arkivert. Noen som var bortgjemt, er hentet fram igjen. Noen oppgjør skal tas. Noen oppgjør er over. Hodet er ryddigere og friere, kroppen er spenstigere og sunnere, vi har flatere mager, finere rumper og frekkere lår.

 

Nå setter vi oss på toget. Det kjennes uvant.. Nå kan vi lese, se, filme, diskutere. Men ikke lenge. Shinkansen er en høyhastighetsbane som svever på magneter over skinnene. 250 km/t og vips så er vi i Tokyo. Der kommer storbyen dalende i fanget på oss. Litt New York, men likevel ikke. Folk er vennlige fortsatt, smilende, åpne, det kjennes trygt i gatene. Men det er vanskelig å finne fram. Vi spiser lunsj i noenogfemtiende etasje på det store kunstmuseet i byen. Det er svimlende oversiktelig. Vi bor vakkert også, japanese style. Ryokanen er bare noen få meter bred og konstruert i stål og betong. Supermoderne og supertradisjonell på samme tid. Det er tøffelregime her også. Rent i alle kroker, delikat, lekkert. Hele Japan er lekkert. Du kan puste det inn. Vakre zen-hager, vakre gater, ingen herverk eller tagging, estetikken siger på deg. Alle som tror at design er noe utenpåklistret, skjønner ikke hva visuell harmoni har å si for det mentale, for hvilke tanker du tenker, for hvordan du åpner deg for livet. Altså: Pakk sekken og prøv.

 

Oppsummering.

Turen rundt hele Shikoku tar 6-8 uker og i den prosessen beveger man seg fra Awakening Faith og helt til Nirvana. Vi gikk tusenvis av tempeltrappetrinn, og enda flere skritt. Det kjennes i kroppen. Den er sterkere, raskere, smidigere, lettere (finere). Men det kjennes i hodet også. Mange erkjennelser er gjort. Mange beslutninger er tatt. Det er utrolig hvor mye livsmestring det er i en spasertur.

Fakta

Shikoku er en øy som ligger sydvest for Osaka.

Vi reiste med KLM fra Oslo via Amsterdam og til Osaka. Derfra tok vi buss til Shikoku direkte fra flyplassen. Se kart over Japan på www.lonelyplanet.com.

 

Pilegrimsturen kalles De 88 Templene (boken om turen er skrevet av bishop Taisen Miyata), og tempel nummer én der turen starter, ligger helt nord-øst på øya. Der kjøper du utstyret du trenger, også kart. Det finnes flere ulike typer. De topografiske kartene vi fant har imidlertid bare japanske tegn, og er umulige å gå etter med mindre du kan lese språket. Det ideelle er derfor å kombinere et slikt kart med "Pokemonkartet" vi brukte.

 

De fleste japanske pilegrimene kommer i buss til templene, er innom og ber, stempler, og kjører igjen. Men noen går, som vi gjorde. Det er flott å overnatte i templene, men ikke alle templene tilbyr denne muligheten. I de tilfellene der du ikke kan overnatte, finnes det gjerne et ryokan i nærheten. Dette er tradisjonelle japanske overnattingssteder, som virkelig gir deg den ekstra følelsen av å være i Japan.

 

Husk å ta ut kontanter til turen. Vi så bare en minibank på hele spaserturen og det er nesten ingen steder som tar kort. Man betaler generelt mellom 6000 og 7000 yen for en overnatting enten i templene eller på ryokan. Det er omtrent 350 kroner og inkluderer herlig frokost og middag. I tillegg trenger du penger til stemperavgift og mat og drikke underveis.

 

Gode sko er et must. Jeg hadde et par trackingsko som fungerte godt, og et par sandaler som jeg brukte av og til. Men etterhvert som vi kom sydover og slangene ble synlige, var de ikke aktuelle lenger. Fjellestøvler er for tungt, og jobbesko gir ikke nok støtte.

En lett superlongs, en shorts, en liten topp og en lett fleecejakke for kvelden var ideell påkledning.

 

Å reise i Japan føles som en drøm. Landet er rent, trygt og sikkert. Du møter også en imøtekommende vennlighet som er sjelden andre steder i verden. Vi følte oss trygge på hele turen.

 

Renslighet er en dyd, og det er høflighet også. Vi lærte å bukke, smile og å like det. Alt er veldrevet og funksjonelt. Landet er grunnleggende praktisk. Prøv ikke å lukke drosjedøren etter deg i Tokyo, de går automatisk igjen når du setter deg inn eller går ut av bilen. Og doene er et kapittel for seg. Oppvarmet sete, spyleanordninger i alle varianter, det er en severdighet for en primitiv nordboer.

 

Du labber ikke inn med skoene på i et japansk hus, og heller ikke på et hotell. Her rår tøffelregiment. Det kan være litt masete å ta av innetøflene når du går inn dodøren, for så å ta på dotøflene (som er i en annen farge) inne på den knøttlille plassen du gjerne har til rådighet. For ikke å snakke om når du skal ta dem av deg igjen etterpå, og sette dem riktig vei innenfor døren, slik at neste gjest bare kan smette dem på. Det er drill på høyt nivå.

 

Skal du først reise til Japan, så bo på tradisjonelle overnattingssteder. De gir en meropplevelse du bare må ha med deg. Vi bodde på Andon i Tokyo som er en ettertraktet ryokan med gjester fra hele verden. Du kan sjekke ut dette gjennomdesignede stedet på www.andon.co.jp.

 

Og ellers.

Zen er et grunnprinsipp. Det handler om det indre og det ytre. Om harmoni og balanse, og tusen andre ting. Les deg opp før du reiser. Det finnes mye bra litteratur om emnet på norske biblioteker og i bokhandelen, og det finnes også mye på nettet.

 

Mediterer du? Å gå på denne måten er en form for fysisk meditasjon, som gjør at du får tak i tanker som du ellers ikke ville kunne gripe. Det var overraskende å oppleve hvor mye erkjennelse det kommer ut av det.

 

Mange japanere går denne pilegrimsreisen stykkevis og delt, eller de gjør den med bil eller buss. Vi tror imidlertid på verdien av den lange prosessen. Hvordan man innretter seg, bestemmer man helt og holdent selv.

 

 

Done